Folket ingen kunne splitte

Noen ganger kan samfunnsdebatten få det til å virke som om Norge er et splittet land. Men er det virkelig riktig?

Det er nok av konflikter i det norske samfunnet, men viser de hvem vi egentlig er? Bildet viser demonstrasjonen mot det høyreradikale partiet Alliansens folkemøte i Trondheim, en mann som protesterer mot bompenger og tidligere MDG-leder Rasmus Hansson i en stortingsdebatt om norsk oljepolitikk. 

Saken oppdateres.

Det var en gang at norske skolebarn gikk rundt i skolegården med pins som viste hvor foreldrene deres sto politisk. Året var 1994, og det var duket for den foreløpig siste folkeavstemningen om EU. Landet var delt på midten, og engasjementet var så stort og flammende at stasjonsvogn, postkasse og podens pennal ble utsmykket for å vise hva familien mente om Norges forhold til Europa.

LES OGSÅ: Hvem er redd for avkolonisering?

Det er 24 år siden EU-avstemningen splittet Norge. I 2018 er det heldigvis knapt noen unger som blir gjort til representerer for foreldrenes holdning i et spørsmål foreldrene knapt nok forstår innebyrden av. Siden har uttrykk som polarisering, populisme, identitetspolitikk, den urbane eliten og politisk korrekthet forsterket inntrykket av at nasjonen er delt, at nordmenn er dypt splittet i en mengde spørsmål.

VI SIER NEI, NEI NEI: EU-striden i 1994 splittet Norge. Her fra en demonstrasjon i Tromsø.  Foto: Gorm Kallestad; NTB Scanpix

Men stemmer det?

Forrige uke publiserte NRK Beta en artikkel av analytikeren Iakob Christian Prebensen. Prebensen har brukt statistiske metoder på data fra Ipsos og Kantar for å finne ut om nordmenns meninger og holdninger har blitt mer splittet, eller mer «polarisert», som vi som lever av å mene og analysere liker å kalle det. Svaret? Nordmenn har blitt mer enige med hverandre enn før.

Selvfølgelig finnes det fremdeles temaer som får sinnene i kok. Bompenger, innvandring, abort, kommunereformen, Acer-saken og rovdyrpolitikken får debatten i sosiale medier til å flamme opp. Temperaturen rundt middagsbordet kan nå nivåer vi ellers trenger en hel pappvin for å oppnå.

Det er mange temaer som kan få temperaturen rundt middagsbordet opp i det røde feltet. Men nordmenn er alt annet enn et splittet folk.  Foto: Tegning: Karl Gundersen

Men at det finnes enkeltsaker der uenighetene er kraftige, betyr ikke at Norge er en splittet nasjon.

LES KOMMENTAREN: Trondheim Pride er en sunn utfordring for oss streite

Prebensens analyse tyder på at vi er skjønt enige om det meste her på berget. Vi har blitt mer enige om at høye skatter er greit hvis de bidrar til å bevare velferden. Og mer overraskende: Vi har blitt mer kritiske til at innvandrere må leve som oss, og dermed mer positive til at de lever som de selv vil. Burde ikke det fyre opp dem som er uenige? Kanskje det, men de er ikke mange nok til å påvirke tallene. De tyder nemlig på at vi ikke har blitt mer uenige om hvordan innvandrere bør leve livene sine.

Men hva? Er ikke politikerforakten på vei opp? Har ikke de urbane elitene lagt sin klamme hånd over ordskiftet? Det skulle man kanskje tro, om man bruker mye tid på å lese diskusjoner i sosiale medier – eller i tradisjonelle medier for den saks skyld. «Sylvi Listhaug splitter folket», kunne vi lese (med små variasjoner) i et utall avisoppslag i fjor. Norsk ungdom mister troen på demokratiet, het det i en analyse NHO publiserte tidligere denne måneden.

Det er riktig at politikere som Listhaug får konfliktene til å blusse opp i kommentarfeltet – og på Stortinget. Men parallelt med viraken rundt Listhaug og støyen i sosiale medier, har nordmenns tillit til samfunnet økt. Undersøkelsen om ungdommens forhold til demokratiet var mangelfull nok til å bli stemplet som «faktisk helt feil» av Faktisk.no. Flere enn før mener at Stortinget gjør en god jobb som vårt øverste folkevalgte organ. Ikke akkurat det man ville forvente i et «polarisert» land.

SPLITTET FOLKET: Hvor mange ganger har du lest overskrifter av typen «Sylvi splitter folket»?  Foto: Terje Bendiksby; NTB Scanpix

LES OGSÅ: Facebook-pause? Hva med å slette kontoen?

Debatten om polarisering stammer fra USA, et samfunn som faktisk er splittet, langs både politiske og etniske skillelinjer. Det republikanske partiet har nesten bare hvite velgere, mens de etniske minoritetene slutter opp om Demokratene. Tall fra Pew Research viser at et stort mindretall av dem som identifiserer seg med ett av de to partiene, mener at partiet de ikke stemmer på, er en trussel mot nasjonen. Det samme gjelder den personlige sfæren: Et stort mindretall ville mislikt sterkt å få en svigersønn eller -datter fra den andre politiske fløyen.

På det siste punktet ligner Norge på USA. Heller ikke nordmenn liker personer som har helt andre politiske meninger enn dem selv. Forskning fra Norsk medborgerpanel tyder på at nordmenn heller ikke ville likt det hvis deres barn finner en partner som stemmer på et parti de er sterkt uenige med.

SYNET AV ET SPLITTET LAND: Den republikanske senatoren Lindsey Graham holdt et rasende innlegg under høringen om overgrepsanklagene mot Brent Kavanaugh, som er kandidat til et sete i amerikansk høyesterett.  Foto: Reuters

Er det så farlig? Politikk er tross alt ikke en lek. Hvem som får makt vil forme livene våre og livene til dem vi bryr oss om. Hvis vi virkelig er dypt uenig med et parti, er det naturlig at vi ikke blir overbegeistret når velgerne deres plutselig skal være med på julemiddagen. Så lenge vi ikke også mener at meningsmotstanderne våre er en trussel mot nasjonen, skal vi nok klare å omgås hverandre likevel. En akevitt eller to til julemiddagen, får nok svigerbarnet inn i varmen.

KOMMENTAR: Troll trenger ikke talerstol

Men den store amerikanske splittelsen finner vi ikke i det norske politiske landskapet. Her er de fleste politiske partiene skjønt enige om at velferdsstaten er verdt å forsvare og at høy tillit og små forskjeller er bra. Faktisk er de så enige i grunnleggende spørsmål at det politiske landskapet til tider virker å være innhyllet en tykk konsensus-tåke.

Iblant tar jeg meg i å ønske meg en ordentlig kontrovers, en diskusjon som splitter nasjonen på midten. Da forestiller jeg meg at noen roper fra hustakene at de synes det er helt greit at noen blir fattige og andre blir rike eller at det er på tide å åpne grensene. Da skulle det blitt action på Politisk Kvarter, temperatur på Dagsrevyen, rettferdig harme i debattspaltene!

Det tar sjelden lang tid før jeg slår fra meg den tanken. Kanskje ser jeg nok en utblåsning i sosiale medier som minner mer om et vulkansk utbrudd enn et resonnement. Kanskje ser jeg en amerikansk debatt der frontene er så steile at det er et under at det ikke bryter ut slagsmål.

Etterpå puster jeg lettet ut når jeg ser at tåkeskyene fortsatt ligger over Norge. Så krysser jeg fingrene for at de ikke skjuler noe viktig.

Les flere kommentarer av Morten Langfeldt Dahlback her

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå