Dugnad er noe annet enn å kjøre byen rundt med dopapir

Salg av doruller har blitt et symbol på at forskjellen mellom fattig og rik vokser.

Tanken bak dugnad er god, men terskelen må ikke bli for høy og turene for mange. Skal du legge ut for dopapir, truser og sokker som skal selges, blir det fort mange penger som skal ut fra konto på én gang.  Foto: NTB scanpix

Saken oppdateres.

De aller fleste har penger til å kunne tørke seg bak. Ikke med pengene, men med dopapir. Men ikke alle har tusenvis av ekstra kroner på konto til å legge ut for flere sekker med dopapir. Det er nemlig realiteten for mange foreldre når barna skal selge x antall ruller der overskuddet går til en foreldredrevet klassetur eller idrettslaget. Det finnes flere varianter av konseptet, det være seg salg av kakebokser eller truser. Jeg har selv vært både dorullbaronesse (garasjen full) og kunde av svinedyre tennbriketter og bursdagskort som pliktoppfyllende ungdom har solgt meg på døra.

Nå tar Norske Kvinners Sanitetsforening et oppgjør med denne formen for dugnad for å finansiere foreldredrevne skoleturer. Sanitetskvinnene blir kontaktet av familier med dårlig økonomi som sliter med å delta i dugnadsarbeid for å kunne sende barna på skoleturene. Generalsekretæren peker på at det ikke er alle som har 4000 kroner ekstra på konto for å kunne kjøpe en sekk med dopapir som du får beskjed om å hente på tirsdag. Eller bil til å levere varene med. Lederen for Foreldreutvalget for grunnopplæringen (Fug) mener vi like godt kan kutte ut disse turene. Selv om skoleturer er styrt av foreldre, bryter det med prinsippet om at skolen skal være gratis.

LES OGSÅ: Eikrem-saken vitner om en kultur på kollisjonskurs med ytringsfriheten

På vegne av ungene er det litt trist hvis turer, enten med skoleklassen eller håndballaget, forsvinner. Dessuten er idrettslag og foreninger avhengig av gratisarbeid for å få hjulene til å gå rundt. Likevel tror jeg terskelen er blitt vel høy hvis foreldre skal ha vondt i magen på grunn av alt som skal betales og organiseres. Når foreldre må legges ut en god slump penger og i tillegg frese byen rundt med ymse varer som om de var sjåfør i Bring, minner det dessuten lite om god gammeldags dugnad. Tanken bak er god, men den sosiale biten er jo helt borte. Verken barna sjøl, foreldrene eller nye innflyttere tar i et tak sammen.

I tillegg krever det at du som person er driftig nok til å markedsføre varene på Facebook samt kjøre dem ut til kundene. Ryktene forteller meg derimot at det kryr av dugnadsforeldre som har toalettpapir og tennbriketter i så store kvanta at det rekker til 2021. De har ikke greid eller giddet å selge. Så nå står det der i kjelleren og godgjør seg. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap er sikkert tilfreds, her er man nemlig godt forspent i tilfelle en krise skulle lamme samfunnet. Men billig er det ikke.

Mange er selvsagt lettet over å slippe tradisjonelle dugnader. Å bruke en lørdag på å rydde søppel eller male klubbhuset for eksempel, oppleves sjelden som en gyser i positiv forstand. Salg av diverse artikler når man har en ledig stund, fortoner seg derfor som en mer lettvint løsning.

Samtidig er det verdt å tenke over at summen av alt som skal betales blir større og større. Verden har blitt mindre, og vi skrur opp forventningene. Turer og cuper foregår ikke bare i nærområdet, ungene må lengre av sted. Hockeycup i Sverige og fotballturnering i Paris. Det er ikke rart kredittkortene går varme i de tusen hjem. Foreldre ønsker at barna skal inkluderes og være med på fritidsaktiviteter. Ungene begynner allerede i førsteklassen, og det er status å drive med mye.

Dugnadsarbeid i form av salg skal bidra til at utgiftene blir mindre. Her er det nemlig mer penger å hente enn å luke fotballbanen fri for ugress. Likevel er jeg sikker på at det finnes mange foreldre som har stram økonomi, men som ikke tør å si at terskelen er blitt for høy. De økonomiske forskjellene i Norge øker, også mellom beboere i samme gate og skolekrets. At 100 000 norske barn lever i hjem med vedvarende leve inntekter er én ting, men det er i tillegg en haug med familier som økonomisk har det sånn midt på treet. Har du mer enn nok penger, er det lett å innrømme at dugnadssalg er traurige greier. Å si at man ikke har råd til å legge ut for doruller, er derimot tabu.

LES OGSÅ: Digitalt bygdesladder på sitt verste

Dugnad på den harde måten: Jeg tviler på at vaktmester Narvestad synes dorullsalg kvalifiserer som dugnad. Slik vi kjenner karakteren fra NRKs tidligere humorserie, er det vel heller gratisarbeid i form av raking, rydding og vimpleheising som tjener fellesskapet. Og ingen slipper unna, heller ikke søsteren Ruth. 
        
            (Foto: Pål Nissen, NRK
)

Dugnad på den harde måten: Jeg tviler på at vaktmester Narvestad synes dorullsalg kvalifiserer som dugnad. Slik vi kjenner karakteren fra NRKs tidligere humorserie, er det vel heller gratisarbeid i form av raking, rydding og vimpleheising som tjener fellesskapet. Og ingen slipper unna, heller ikke søsteren Ruth.  Foto: Pål Nissen, NRK

På forsiden nå