Gamle soldater stiller ikke spørsmål. De gjør som de får beskjed om

Dugnadsånden er noe særnorsk vi er stolt av, men er den ikke på vei ut? Det virket sånn, helt til koronapandemien satte samfunnet ut av likevekt.

Inivtiativtakere Ernst Ragnar Larsen og Arnstein Aasen Galåen vokter dørene til forsyningssenteret. Dette er hedersfolk. Gi dem en applaus, skriver vår gjestespaltist.   Foto: THERESE ALICE SANNE

Saken oppdateres.

Plutselig var det mange som trengte hjelp. Når krisen banker på døra, er det også mange som bretter opp ermene. Vi så det i flere sammenhenger. Folk stilte opp. Til og med St. Olavs hospital fikk behov for ekstra hjelp. Sykehuset måtte innføre besøksforbud for å beskytte pasientene mot Covid-19 smitte. Ved hospitalet er det ikke mindre enn ni inngangsdører å vokte. Lønn til vaktmannskaper var ikke det en anstrengt sykehusøkonomi trengte mest.

Dette fanget et par veteransoldater opp og kastet seg rundt. De stablet fort en gruppe på beina til å vokte alle inngangene. Siden har flere kommet til slik at de nå har passert 40 frivillige som deler på. Ida Marie Lerfall kommer fra Hegra annenhver dag med sitt gode humør. 81 år gamle Knut Larsen, en av få nordmenn som har truffet Juri Gagarin, kunne sittet hjemme og mimret, men han tar sine åtte timers vakter i sykehusdøra.

Det er god samfunnsøkonomi i frivillighet. Man får løst oppgaver på billigste måte og de som stiller opp, kjenner verdien av å kunne bidra. Dugnad er bra for de som får hjelp, bra for samfunnet og bra for de som utfører dugnaden. Veteransoldatene stiller opp fordi de trives med å gjøre nytte for seg, selv om det vanker en og annen utskjelling ved inngangspartiet. Så godt som hver dag, faktisk. Folk er bekymret og redde i møtet med pandemien og sykehuset, og da er lunta lett antennelig.

Jeg hadde begynt å miste litt av troen på den norske dugnadsånden etter å ha sittet i noen valgkomiteer. Det blir vanskeligere å få folk til å stille opp for å holde hjulene i gang, enten det er i veiforeninga, grunneierlaget, idrettslaget eller andre frivillige organisasjoner. Man blir frustrert når man har kontaktet et tosifret antall kandidater uten annet enn nei ledsaget av beklagelser og mer eller mindre gode unnskyldninger.

LES OGSÅ: Til alle ordførerne i Trøndelag: Åpne budsjetter, åpne bygg og åpne grenser

Noen har selvfølgelig gode grunner for å «takke nei» som det altfor pent heter. De som aldri sier nei, sitter med breddfull kalender. Atter andre vet kanskje ikke hva de går glipp av. Som gleden ved å bidra, trivselen med å samarbeide med nye bekjentskaper og gleden av å se barn utfolde seg og tilfredsstillelsen ved å skape verdier for fellesskapet.

Til eventuelle unnasluntrere. Det nå en gang slik at hvis mange tar sin tørn, så blir belastningen overkommelig også for ja-menneskene.

Utviklingen synes å gå i en annen retning. Vi har blitt så velstående at vi heller kjøper oss fri fra dugnadsoppgavene for å ha bedre tid til å dyrke egoet. Honnørord som fellesskap og samhold står ikke så sterkt lenger.

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Ett punkt i regjeringens oppfordring til nasjonal koronadugnad, provoserte mange. Det hjalp lite at myndigheter, både lokale og sentrale, ba folk droppe hyttebesøket. Trusselen om bøter fikk mange til å dra hjem med halen mellom beina, men ikke alle. Noen av de som ble hjemme, truet med advokater og ba seg fritatt for eiendomsskatt. Så mye for den norske dugnadsånden altså. Og det skjer når nasjonen trenger det mest, når liv og helse står på spill.

Samtidig så vi dugnader poppe opp i lokalmiljøer, for eksempel i form av bakgårdskonserter. Sånn skal det være. Dugnadsånden hører lokalmiljøet til – i borettslaget, grenda eller bydelen. Dugnad er noe av limet i små, tette samfunn.

Regjeringens oppfordring til nasjonal dugnad er et uvanlig prosjekt som skyldes at landet er i en uvanlig situasjon. At den ble innført mer som et pålegg og en instruksjon var en risikoøvelse. For da noen oppfattet pålegget urettferdig, raknet samholdet og forhold surnet. Ikke bare mellom hyttekommuner og hyttegjester, men mellom myndighetene og en ressurssterk gruppe. De klager fortsatt i avisspaltene – nesten som de oppsøker den moderne gapestokken.

Ting tyder på at vi som trodde at dugnad ligger i nordmenns gener har tatt feil, men jeg klarer ikke å gi slipp på troen på det gode i mennesket.

Alt er så mye enklere når veteraner stiller på dugnad. Gamle soldater stiller ikke spørsmål. De har lært å gjøre som de får beskjed om. Dette er hedersfolk. Gi dem en applaus!

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå