Ernas regjering har aldri vært så svak

Statsminister Erna Solberg sier hun har lang trening i å lede mindretallsregjeringer. Men ikke akkurat dette mindretallet.

Saken oppdateres.

Når opposisjonen på Stortinget pådrar seg kallenavnet «firerbanden» skjønner vi at det ikke kan være så lett å være statsminister som Solberg gir inntrykk av. Den omtalte banden består av Arbeiderpartiet, Frp, Senterpartiet og SV. Tilsammen utgjør de et overveldende flertall i Stortinget med sine 104 av 169 stortingsrepresentanter. Inngår de forbund, har de all makt. Den makten har de utøvd flere ganger denne våren. Regjeringen har blitt herjet med.

Ingen skal være i tvil om at de politiske motsetningene mellom opposisjonspartiene er store. Avstanden mellom SV på den ene ytterkanten til Frp på den andre kan sammenlignes med himmelen og havet. Det rommer en hel verden mellom dem, men noen ganger smelter de likevel sammen langt ute i horisonten.

Det er nettopp det som har skjedd stadig oftere denne våren. Opposisjonspartiene finner sammen og påfører regjeringen nederlag. Det har kommet kraftige påplussinger på regjeringens forslag til koronakrisepakker. Langtidsplanen til Forsvaret ble sendt i retur. Domstolreformen ble forkastet. Bioteknologiloven ble liberalisert.

Selv etter disse nokså brutale overkjøringene av regjeringen har statsminister Erna Solberg tilsynelatende lave skuldre. Hun er vant til å lede mindretallsregjeringer, påpekte hun forleden i NRKs Politisk kvarter. Siden hun tok over makta i 2013 har Erna Solberg bare hatt gleden av å et lede en flertallsregjering i ett år. Det var i fjor, etter at KrF forhandlet seg inn med Granavolden-plattformen og før Frp gikk ut av regjeringen 13. februar i år. Alle de andre årene har hun vært nødt til å søke flertall for regjeringens politikk i Stortinget.

Solberg har rett i dette. Likevel var situasjonen før Frps brudd en annen. I hennes første regjeringsperiode, da hun styrte alene sammen med Frp, inngikk hun en forpliktende samarbeidsavtale med KrF og Venstre. Samarbeidsavtalen var en gjensidig forpliktelse mellom de fire partiene om å ta ansvar for å gi landet en styringsdyktig regjering. Avtalen ga Solberg-regjeringen et trygt fundament, selv om det kunne gå en kule varmt i forhandlingene om de årlige statsbudsjettene. Solberg hadde dessuten fordel av at regjeringen kunne oppnå flertall sammen med kun ett av støttepartiene, noe som gav henne ytterligere spillerom.

I den neste perioden gikk Venstre inn i regjeringen. KrF ble sittende igjen i Stortinget i en vippeposisjon. Det ga partiet stor makt ettersom det i mange saker kunne definere om regjeringen skulle få flertall for sin politikk eller ikke. Det ga seg blant annet utslag i jordbrukspolitikken. KrFs samarbeid med de andre opposisjonspartiene fikk også et parlamentarisk tilnavn: Det såkalte landbruksflertallet. Likevel var KrF en rimelig trofast følgesvenn til Solbergs trepartiregjering. KrF omtalte seg konsekvent som det konstruktive opposisjonspartiet.

Så kom KrFs dramatiske retningsvalg høsten 2018 som senere resulterte i Solbergs store politiske triumf: Full samling og borgerlig flertallsregjering. Men som hun selv var inne på i Politisk kvarter, fornøyelsen ble kortvarig. Frp kunne ikke leve med at regjeringen hentet en IS-kvinne hjem til Norge, og forlot regjeringen med brask og bram.

Solbergs første perioder i mindretallsregjering har begrenset overføringsverdi til dagens situasjon. Frp er ikke noe konstruktivt opposisjonsparti. Tvert om, Frp er et opportunistisk opposisjonsparti. Solberg må regne med at de tidligere regjeringskollegene utnytter alle sjanser til å brette ut Frp-politikk, særlig i en situasjon der partiet sliter på meningsmålingene etter mange års tilværelse som et ansvarlig regjeringsparti.

Like viktig er det at Solbergs nåværende regjering har et svakere mandat enn de tidligere regjeringene hennes. Det er ikke engang nødvendig med en firerbande for å stemme ned eller instruere regjeringen. Det er nok med et trekløver. Både konstellasjonen Ap/Frp/Sp og Ap/Frp/SV utgjør et flertall på Stortinget. Det viste seg blant annet i bioteknologisaken. Selv om Sp sto på regjeringens side ble alle liberaliseringsforslagene banket gjennom.

Opposisjonen har flere veier til flertall på Stortinget. Samtidig er Frp er en mer troløs partner enn hva KrF og Venstre var da de satt i opposisjon. Denne versjonen av Solberg-regjeringer er svakere enn de foregående.

På forsiden nå