Hvorfor er det ikke bønder og fiskere i norsk film?

Bønder og fiskere er hovedpersoner i aktuelle filmer fra Island, Danmark og England. Når så du sist en bonde, fisker eller til og med en vanlig arbeider i en norsk film?

Liv på landet: Arndís Hrönn Egilsdóttir spiller melkebonden Inga i den islanfske filmen «Melkekrigen» som hadde norske premiere i helga.  Foto: Norsk Filmdistribusjon

Saken oppdateres.

Norske filmer er i likhet med norske romaner godt befolket med barn og ungdom på vei mot livet. Hva blir det av dem når de blir store? Hvis vi skal dømme etter hva slags yrker voksne hovedpersoner i norsk fiksjon har, er vi i ferd med å bli en nasjon av lærere, kunstnere, journalister, studenter og politietterforskere.

En av de beste filmene som kommer på norsk kino i år, er danske «Onkel» med premiere i slutten av juni. Da jeg så den på Kosmorama, i mars, hvor den fikk publikumsprisen, slo det meg at det var usannsynlig at den kunne vært laget i Norge. Til tross for at folk og miljø som skildres i filmen til forveksling ser norske ut.

Vetrinærdrøm: Jette Søndergaard føler hun må drive onkelens gård, selv om hun har mest lyst til å bli dyrlege i «Onkel» som kommer på kino senere i juni.  Foto: Mer Film

Hvorfor er det usannsynlig å møte en ung kvinne som drømmer om å bli dyrlege, men føler seg forpliktet til å drive onkelens gård i en norsk film? Eller ta den islandske filmen «Melkekrigen», som hadde norsk premiere i helga. Den handler om en melkebonde som gjør opprør mot Felleskjøpet, som hun mener bruker mafiametoder i lokalsamfunnet.

Eller ta den britiske filmen «Bait»som er månedenes film på Cinemateket i Trondheim. Den skildrer en familie i en fiskerlandsby hvor en ung mann er frustrert over at broren bruker farens båt til å arrangere turer for turister framfor å videreføre familietradisjoner som fangstfolk. Hvorfor er det så usannsynlig at slike historier blir spillefilm eller roman i Norge? De virker jo mer relevante for norske forhold enn det meste som produseres av norske filmer og romaner?

Fiskerliv: Den prisbelønte britiske debutfilmen «Bait» setter fiske opp mot turisme.  Foto: Folkets Bio

Ingen av de aktuelle filmene er storfilmer, men mindre, lokale produksjoner som har fått priser og internasjonalt gjennomslag. Den danske filmen fra Sør-Jylland fikk til og med prisen for beste film på filmfestivalen i Tokyo, mens den engelske kystfilmen fikk britisk filmakademis pris for fjorårets beste debut.

I Norge ser det ut til at tema, miljø og typer i disse filmene er overlatt til dokumentar. Bønder, fiskere og yrkesgrupper som ikke forbindes med middelklassen, overlates til dokumentarfilm. Norsk fiksjon får sjelden skitt på hendene. Øyvind Sandbergs «Folk ved fjorden» (2011) og Gry Elisabeth Mortensen og Trude Berge Ottersens «Ishavsblod» (2017) viser at det er mulig å lage god film som trekker publikum med bønder og fiskere i dokumentar. Det blir interessant å se om to kommende trønderske filmer lagt til Frøya kan snu bølgen.

Det kan virke paradoksalt at det har blitt slik i et land hvor den første norske dramatiske fiksjonsfilmen het «Fiskerlivets farer»(laget mellom 1906 og 1908, men dessverre tapt for ettertiden). Vi liker å smykke oss med mer vellykket distriktspolitikk enn nabolandene, men de norske fortellingene fra vår tid, etter 70-tallets sosialrealisme, domineres i påfallende grad av den urbane middelklassens liv, problemer og miljø.

Forfatter Jens M. Johansson pirket fornøyelig i det, i fjorårets roman «Lavterskeltilbud», om en forfatter som tar seg jobb i kassa på Kiwi for å forstå og skildre arbeiderklassen. Mye av årsaken til at norsk fiksjonsfilm og litteratur framstår mer ensartet enn godt er, er at forfattere og filmskapere i stor grad reflekterer sin egen bakgrunn.

Svaret er mer mangfold hos historiefortellerne eller i det minste i fortellingene deres. Den danske filmskaperen Frelle Petersen, som har laget «Onkel», kan være til inspirasjon. Han er selv fra Sør-Jylland og har laget en film som skiller seg kraftig fra det meste av nyere dansk film.

Dansk film er minst like hovedstadsdominert som den norske. Bønder og distrikt brukes hos oss mest til skrekkfilm og kuriøse biroller, og fiske forbindes med sex i en båt full av sei på 90-tallet. Petersen bodde og arbeidet på gården hvor filmen utspiller seg mens han skrev manus. Skuespillerne ble valgt i en radius på 15 kilometer fra gården. Slik unngår filmen dialektproblemene norsk film ofte møter. Alle snakker like rart. I islandske «Melkekrigen» møter vi bønder med automatfjøs som taler mot at dyra skal få komme ut om sommeren. Det er en problemstilling vi neppe noen gang vil møte i en norsk film eller roman. Dessverre.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg





På forsiden nå