Ikke selg arvesølvet vårt til hvem som helst!

Hvis det er noe som skaper harme, så er det salg av arvesølvet vårt. Stadig mer av det vi ser på som felles goder og som vi tar for gitt, legges ut på salg.

Det er fire eiendommer på til sammen 590 000 dekar i Namdalen som er solgt til tyske LAM Land- und Forstwirtschafts.  Foto: Jens Søraa

Saken oppdateres.

Sist var det Ola Mæle som solgte nesten 600 000 dekar skog og utmark til et tysk selskap. Da må det bli bråk. Vi liker ikke å selge Norge i smått, og slett ikke til utlendinger!

Når en slik enorm eiendom blir solgt, er det ikke rart lokalbefolkninga i Namdalen blir bekymret. Hva skjer med jaktrettighetene, fisket og andre goder som har vært nedarvet i generasjoner? Kan vi stole på at tyskerne respekterer allemannsretten, en særnorsk ordning som gir oss alle et slags eierskap og fri adgang til skog og fjell, fiske og bærplukking? Vil de nye eierne ta hensyn til naturmiljø og biologisk mangfold, eller vil de maksimere profitten med industriskog?

Det er mange spørsmål å stille, og bare tiden vil vise om prisene på jaktrettigheter passer menigmanns lommebok. Det beroliger meg at LAM Land- und Forstwirtschaft påstås å være spesielt opptatt av skogbruk. Tyskerne sier at målsettingen med oppkjøpet er å beholde skogen som den er og samtidig utvikle og kultivere den på en bærekraftig måte i lys av de globale klimaendringene.

Kjendisinvestor Ola Mæle sammen kona Vibeke Mæle under åpningen av Britannia Hotel i 2019. Hans salg av store eiendommer i Namdalen vekker følelser.   Foto: Mariann Dybdahl

LES BAKGRUNN: Selger stor skogeiendom til tysk selskap

Kanskje burde vi bekymre oss mer for Statskogs salg av eiendom? Jeg tror ikke folk flest har fått med seg hvor mye Statskog har kvittet seg med av statlige skog- og fjelleiendommer. Siden 2011 har de solgt 327 eiendommer med et samlet areal på rundt 540 kvadratkilometer. Ufattelig mye skog, stein, myr, røsslyng, kratt og fjellknauser har skiftet eier. I tillegg la de ut 200 hytter og skogskoier for salg.

Den største eiendommen, ca. 32 000 dekar i Vassbygda i Nærøy, ble solgt til Olav Kolstad og Tone Holte Svensen. Aftenposten beskriver paret som lidenskapelig opptatt av jakt. De vil jakte elg selv, men gi to dyr til lokale jegere.

Statskog ønsket ikke å fortelle hvem alle kjøperne var, men Aftenposten gjorde gravejobben og fant ut at 144 kjøpere er lokale og 32 andre privatpersoner. Kommuner og miljødirektoratet kjøpte også mye land. Det går frem at de største eiendommene gikk til utenbygds som typisk består av advokater, forretningsmenn, investorer og andre med mye penger og interesse for jakt.

Kjetil Kroksæter er selv skogeier - og gjestespaltist i Adresseavisen.   Foto: Espen Bakken

LES BAKGRUNN I AFTENPOSTEN: Statskog har solgt utmark for 434 millioner. Her er kjøperlisten de ikke vil vise deg (ekstern lenke)

Frykten er at lokalsamfunns arvesølv blir privatisert og befolkningens tilgang til jakt og fiske vanskeligere, samtidig som prisene vil stige. Noen steder selges de siste bitene av statlig grunn til stor fortvilelse for lokalbefolkningen.

I det politiske ordskiftet er det gjerne Senterpartiet og Arbeiderpartiet som bruker det følelsesladete begrepet «arvesølv» når partiene lengst til høyre vil deregulere og åpne for nedsalg av statlig eierskap. Hvor ofte hører vi ikke uttrykket «ikke selg arvesølvet vårt!»?

Mer bekymringsfull er utflaggingen av vann- og vindkraft. Åtte av de ti største vindkraftselskapene, som står for 76 prosent av produksjonen, har utenlandske hovedaksjonærer. Statkraft og Trønderenergi er de eneste norske på NVEs ti på topp. Det er snakk om voldsomme naturinngrep med store konsekvenser for natur, miljø og biologisk mangfold. Norske subsidier er som fluepapir på utenlandske investorer. Skepsisen til motivene blir ikke mindre når penger spores tilbake til skatteparadiser som Cayman Island.


Mer av vannkrafta vår ender også på utenlandske hender. 176 kraftverk hadde utenlandske eierinteresser i fjor. Tyske Aquila Capital er størst i Norge, og i Europa, på småkraftverk. En stor del av porteføljen kjøpte de fra Statkraft som vi alle eier. Også sveitsiske selskaper er ivrige utbyggere og kjøpere av norske småkraftverk.

Så dum var jeg at jeg trodde Statkraft var en langsiktig eier, men også de selger ut «arvesølvet». Tanken på at vi selger ut kraftverk som produserer verdier inn i evigheten, gjør litt vondt. Valget står mellom kortsiktig gevinst enn langsiktig eierskap? Jeg snakker av bitter erfaring når jeg påstår at jeg foretrekker norske og helst lokale eiere. I min nærhet har et utenlandsk eid selskap kjøpt seg inn og måten de kjørte Skjenaldfossen kraftverk på, skapte umiddelbart store konflikter med lokalbefolkningen.

Mer av vannkrafta vår ender også på utenlandske hender. 176 kraftverk hadde utenlandske eierinteresser i fjor, skriver Kroksæter.   Foto: Jens Søraa

Mitt lokale kraftselskap satte bort driften av sine to kraftverk til samme selskap. Det gikk fullstendig galt da de begikk den kjempeblemmen å la lukene stå vidåpne uten tilsyn slik at magasinet ble tømt før tørkesommeren 2018. Vannstanden kom ikke opp til normalen før langt ut på høsten. Hytteeiere fikk ikke ut båtene, fisk og natur led, den rødlistede elvemuslingen ble trolig kraftig redusert og vi risikerer å måtte bruke store ressurser på en redningsaksjon for å forhindre at den dør ut i vassdraget.

Det var en stor lettelse da Orkland Energi tok tilbake driften av anleggene. De tar hensyn til både folk og fisk, sørger for gode gyteforhold for laks og sjøørret og er til å stole på. Hvis vi ikke er fornøyd, så er det kort vei til kontoret der vi kan lufte misnøyen for sjefen sjøl. Sånn var det ikke under forrige regime.

Jo, det er flere gode grunner til ikke å selge ut arvesølvet. Den viktigste er at vi beholder kontrollen og verdiskapningen som tas ut av norsk natur.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå