Julemarsipan og utpressing

Julereklame på tv er kanskje juletradisjonen jeg setter minst pris på. De kommer hvert år i desember-, november-, oktober-draget og ser ut til å følge et eget sett med markedsførings-regler.

Minh lager spesialutgaven av julemarsipanen. Hver marsipangris legges i en form og presses for hånd.  Foto: Håvard Jensen

Saken oppdateres.

Det trenger ikke være noen synlig sammenheng mellom reklamens innhold og produktet. Reklamene skal spille på følelser, så det er viktig å snakke mye om «familie» og «tradisjoner». Og, kanskje viktigst av alt: Manuset skal rime. Helst på totendialekt.

En tradisjonell julereklame fortoner seg omtrent slik: «Jul har vi holdt på med lenge. Det er tradisjon. Produktet vårt har også vært mulig å kjøpe lenge. Det er også tradisjon. Jul = produktet vårt. God Jul.» Bare se for deg at dette rimer, leses av en stemme med totendialekt og akkompagneres av bilder av snømenn og smilende barn.

Midtnorsk debatt: Robotene kommer!

Dette er provoserende nok, spør du meg. Enkelte av årets julereklamer tar imidlertid dette et steg videre. Og går langt over streken. Jeg tenker særlig på reklamen hvor en familie med tøydukker forsøker å få deg til å grine ved å skildre en historie om en bestefar som dør.

Dette vil jeg ha meg frabedt, merker jeg. For hvem vil tenke på døden i reklamepausen? Spesielt når det her reklameres for marsipan. Marsipan! En marsipanreklame bør ikke få kryste tårer ut av øynene mine, helt uprovosert. Det oppleves som et psykologisk bakholdsangrep – for ikke å si et overgrep. Jeg liker ikke marsipan engang.

Tradisjoner er vel og bra, altså, men plutselig emosjonell utpressing på tv må ikke bli en ny juletradisjon. Det orker jeg ikke.

Les flere kortkommentarer her.

På forsiden nå