Frp taper på å ri alle hester

Velgerne kan umulig se Frps plass i det politiske landskapet. Forvirringen har vært total.

I gamledager: I 2017 - da dette bildet ble tatt - fikk Frp 15,2 prosent i stortingsvalget, og Per Sandberg var fortsatt en del av laget til Siv Jensen og Sivert Bjørnstad. På den siste målingen til Adresseavisen og NRK har partiet en oppslutning på 7 prosent i Sør-Trøndelag, mot 11,7 prosent i 2017.   Foto: Audun Braastad/NTB

Saken oppdateres.

Partitro og lojale velgere snur ryggen til Ap og Frp. Begge partier leter etter «koden» for å kunne snu den negative trenden. For Aps del tror jeg det er enkelt, eller umulig. Partiet har ingen egne profiler eller eierskap til politikk. Ap har rett og slett gått tom for løsninger, uansett hvilken dør de åpner, møter de politiske løsninger som eksisterer i andre partier. Maktkampen mellom Trønder-Ap og Oslo-Ap, bestående av tysting og personlig vendetta, har overskygget et eventuelt politisk budskap. Trond og Jens er dypt savnet.

LES SIV SANDVIK: Frp skulle finne seg selv. Så langt har de bare mistet velgere

For Frp er det nok mer komplisert og dyptliggende. Jeg står fortsatt fast ved at Frp aldri skulle gått ut av regjering. 40 års kamp med blod, svette og tårer ble kronet med regjeringsdeltakelse i 2013. Årene i regjering ga betydelig uttelling for Frp, noe valgresultatet i 2017 bekrefter. Men, dessverre, de destruktive kreftene i Frp vant frem, og kunne feire et kort oppsving på målingene.

Hvis man ser tilbake på perioden 2013-2017 var det mange tøffe tak for Frp, det gikk fra de høye fjell til de dype daler. «Historisk bunn for Frp i november 2014», «Mot krisevalg for Frp, mars 2015». Partiets egne destruktive krefter feiret de dårlige målingene med høy røst, man måtte ut av regjering, Frp måtte tilbake til Carls storhetstid. Det var bedre å rope i skogen enn å få stanset økte skatter, avgifter, sosialistene og redusere en svulmende offentlig sektor. Vel, regjeringsslitasje eller ei, faktum var at partiet reiste seg og fikk fornyet tillit i 2017.

LES OGSÅ: - Bedre med en dytt i ryggen enn ei ørtæv

Jeg tror faktisk velgere ønsker politikere som vil styre, som tør ta tøffe beslutninger og sørge for forutsigbarhet og trygghet. Frp dokumenterte styringsdyktighet ved sin deltakelse. Jeg tror at Frps exit fra regjeringen faktisk har satt partiet tilbake til en opposisjonsrolle i lang tid.

Jeg registrerer at ledelse, tillitsvalgte og folkevalgte i Frp mener det går på ræva. Partiet skal gjennom en selvransakelse, igjen, men de holder fast på at det var riktig å gå ut av regjering og gi opposisjonen i partiet frie tøyler. Frp skulle rendyrke sin politikk, eller var det retorikk?

Siden Frps regjerings-exit har de fridd uhemmet til et antiliberalt og nasjonalistisk Sp. I tillegg har partiet ridd alle hester, og beveget seg fra ytterste venstre til Høyre i samme åndedrag. Velgerne kan umulig se Frps plass i det politiske landskapet. Forvirringen har vært total.

LES OGSÅ FRA SEPTEMBER: Historisk bunnmåling for Ap i Trøndelag

«Nasjonalkonservativ? Da er ditt parti Frp», uttaler fremtredende folkevalgte i Frp. Jeg tror faktisk ikke «å bevare ting som de er» nødvendigvis gir Frp nye løft. Å ekskludere eller kvitte seg med de nasjonalkonservative betyr ingenting, så lenge den konservative politikken videreføres. Den offentlige utgiftssiden vokser uhemmet når Frp inngår i alliansen «firerbanden», mens inndekningen er fraværende når de pøser på i forlik med regjeringen. Å bevare ting som de er, forsvarer et svulmende byråkrati, mindre valgfrihet, økte skatter, avgifter og offentlige inngrep. «Partiet til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep», «enkeltindividets siste skanse» og «offentlig finansiert, privat produsert» er erstattet med «Staten betaler, da er alt gratis» og «Den som vil ha alt, får imidlertid ingenting».

LES OGSÅ: Dronningen av Trøndelag

Nå skal «alenegang» prioriteres som en løsning på fallende oppslutning. Ja, ifølge VG 9. februar mener partiets nestleder at alenegang ikke er sterkt nok, nå skal Frp isolere seg. Nå skal partiet snakke og forhandle, men kun med seg selv. Velgerne vil ha konstruktive politikere, som leter etter løsninger på hverdagsproblemer, ikke døde metaforer.

Stappmette nordmenn gir anti-globaliseringen, nasjonalisme og proteksjonismen sine stemmer. Sp vokser seg fet på misnøye. «Mye vil ha mer» beskriver på en utmerket måte velgervandringen og det politiske landskapet ved inngangen til stortingsvalget 2021. Det er et paradoks at nordmenn slutter seg til den antiglobaliseringsbølgen som Sp og Frp kjemper om eierskapet til. Denne «forferdelige globaliseringen» som baker en større kake, som gir lille Norge tilgang på større og nye ressurser. Globaliseringen gir høyere nasjonalprodukt og flere arbeidsplasser. Den grusomme «globalisering», som Sp vokser seg fete på å kjempe imot, er det som har gitt deg og meg velferd og mat på bordet.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!

På forsiden nå