Vis meg hytta di, så skal jeg si deg hvilken overklasse du tilhører

Så har hyttefolket havnet i pandemikrangel igjen. Denne gangen som et eksempel på klassesamfunnets iboende urettferdighet.

Saken oppdateres.

Det er noe med hytter og nordmenn som utløser sterkere følelser enn hva som er vanlig i dette ellers så tilkneppede landet. I over et år har vi levd med svært inngripende smitteverntiltak. Næringer er satt ut av spill, folk har mistet jobbene sine, idrett og fritid er satt på vent. Studenter sitter på hyblene sine, familier organiserer seg i kohorter, vi har ikke sett snurten av en klem på måneder og tusenvis vansmekter på hjemmekontor.

Alt dette finner vi oss i. Selv om det blusser opp en og annen diskusjon på «Dagsnytt 18», er min påstand at den norske befolkningen slutter opp om tiltakene mer eller mindre uten å mukke. Med et soleklart unntak som vi alle husker: Hytteforbudet!

Fjorårets påskeforbud mot å reise til ei hytte i en annen kommune enn hjemkommunen brakte hytteeiere i harnisk. Enkelte skiftet adresse i folkeregisteret for å omgå forbudet. På Hvaler krevde man reduksjon i eiendomsskatten. Eiere av fritidsboliger i Sverige gikk til søksmål mot staten for brudd på den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Tar du hyttedrømmen fra en gjennomsnittsnordmann, tar du lykken fra ham.

LES OGSÅ: Slik blir påskefeiringen i de mest populære hyttekommunene i Trøndelag

I år er det ikke utstedt noe hytteforbud, selv om det er strammet kraftig inn på andre områder. Nå er det innført skjenkestopp i hele landet, enmetersregelen har blitt dobbel så lang, idretts- og fritidsaktiviteter forbys og vi kan maksimalt ha to gjester på besøk. Alt dette for å dempe et fryktet smittehopp etter påska.

Hytta lot de i fred. Det falt ikke i god jord hos alle. Mange mener det privilegerte hyttefolket har sluppet unna for lett. I twitterfeeden min påpekes det at to av ti i Norge har hytte, og at de fleste av dem er menn over 50 år. Godt gubbene kan sitte på hytten og drikke pappvin mens de gubber over hvor fælt hjemmekontor er, skriver vedkommende, og oppsummerer: «Faen også».

I Nidaros er politisk redaktør Snorre Valen inne på noe av det samme. Han synes det er påfallende at hyttefolket er unntatt koronadugnaden. I kommentaren «Men Hytten skånes» skriver han at «mens middelklassen i påska får trekke pusten i fredelige omgivelser» kan barna i blokka rasjonere besøkene til hverandre «mens foreldrene enten tar støyten med munnbind på jobb hele dagen – eller har hjemmekontor på kjøkkenet».

I sosiale medier er det flere som trekker fram klasseperspektivet i årets fravær av hyttforbud. Ikke nok at de som har økonomi til å kjøpe hytte er privilegerte, de som har arvet en fritidseiendom har dessuten arvet et privilegium. Valen konkluderer: «Litt smittespredning unner vi oss, om det som står på spill er Familieturen til Hytten».

Dermed er hyttefolket i pandemikrangel igjen, denne gangen fordi det ikke er forbud mot å reise til og overnatte i egen fritidsbolig.

Selv er jeg hytteeier, og reagerte instinktivt på å bli framstilt som en del av en favorisert samfunnsklasse. Som en av mine meningsfeller utbrøt på Facebook: Du er ikke nødvendigvis «Heisann Montebello» bare fordi du har tilgang til eller eier en fritidsbolig.

Diskusjonstrådene ble fylt opp av anekdoter om hytter som var selve livsverket og stoltheten til forfedre med helt vanlige yrker, som spinket og sparte over år og som bygget på og utvidet, som aldri reiste til Syden, om hytter på 25 kvadrat og utedo, som du må forsere minst sju kilometer med motbakker og fokkskavler for å komme til. Hvor i klassesamfunnet plasserer du sånne eiendomsbesittere?

Vi kjøpte hytte for et par år siden. Den har enkel standard. Selgeren fortalte hvordan han og faren lå under en presenning en sommer på 80-tallet mens de reiste den første delen av hytta. De fleste hyttene er sånn som vår. Penthouse på Hafjell med varmekabler i oppkjørselen er unntaket, ikke regelen.

Etter at den første indignasjonen hadde lagt seg, prøvde jeg å slå kontra og reflektere over hvorfor vi hyttefolk er så nærtagende. Det handler kanskje om historien, at mange av disse hyttene nettopp ble bygd av slitere som prioriterte hytteliv framfor andre forlystelser.

Eller at vi idealiserer det enkle livet med tungvinte løsninger. Vi henter vann i bekken, vasker opp for hånd og hører på radio. På hytta er det antiluksus, for svingende, da betakker vi oss for å være en del av eliten, må skjønne!

Likevel, og særlig når jeg skuer utover Trollheimen gjennom den åpne utedodøra, så kjenner jeg på følelsen av å være privilegert. Jeg gjør jo det.

Når det gjelder pandemien, er jeg mer usikker på om Valen med flere har rett. Jeg er ingen ekspert på smittevern, men antar at smittepresset vil være om lag det samme om husholdet befinner seg i en primærbolig eller i en sekundærbolig. Samme regler gjelder begge steder.

Her jeg sitter på hytta, tenker jeg i stedet på de 20 000 som reiser utenlands i påska. Der har du en gjeng.

På forsiden nå