Saken oppdateres.

Mandag skrev Adressa om stiklinger som blir solgt for flere hundre kroner på nett. Interessen for planter har eksplodert under pandemien, og det hele kalles en galskap. «Det er jo meg de skriver om! Jeg er jo en av de crazy plantefolka», tenkte jeg straks. Skulle jeg føle meg kry eller skamfull?

Vanlige planter holder ikke lenger mål. Generasjonene før oss har nøyd seg med en enkel Monstera Deliciosa - eller «vindusblad» - som den kalles på folkemunne. Det er tross alt bare vi plante-gærninger som tror vi må kunne alle plantenavn på latin.

Nå er den vanlige Monsteraen bare for amatører. For monsteraen skal aller helst være variegert: Den skal altså ha hvite flekker på blader og stilk. Dette som følge av en mutasjonsfeil som gjør at deler av planten mangler klorofyll. Og jo mer klorofyll planten mangler, desto dyrere blir stiklingene! Da er den både sjelden og krevende, og det liker vi.

Min egen plantegalskap nådde bunnpunktet for en knapp måned siden. Jeg bor vanligvis i Oslo, men etter en fuktig kveld på Finn.no, hadde jeg plutselig avtalt å hente to planter i Sandnes.

Jeg klarte på uforklarlig vis å overbevise min mann om at dette var en god idé. Han nølte først: «Den der planten er jo ikke spesielt fin engang». Jeg forklarte ham hvilken pengemaskin denne planten kunne bli - men akkurat det kan vi komme tilbake til. Fokuset nå var å få fraktet plantene fra Sandnes til Oslo.

Den ene planten gav oss en utfordring: Ikke bare var den bred, men den var også godt over to meter høy. Hvordan skulle vi få fraktet denne i bil og på tog? Jeg lo godt da min far foreslo å wrappe den inn med plastfolie, men det var dette som til slutt ble løsningen.

Bilder før og etter plast-wrappingen. Her pakkes planten inn i plastfolie kl. 06.00. 

Etter en lang biltur stod den siste etappen, selve togreisen, for tur. Vi hadde feilberegnet både tid og sted, og måtte derfor spurte 300-meteren med hver vår gigantiske plante. Vi rakk akkurat å snuble inn på toget før dørene lukket seg.

Planten på do: Min nyervervede plante var tung som fy, og plutselig var toget og trillekoffertene og alt i bevegelse. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å sette planten på do, mens jeg prøvde å navigere meg til setet mitt, som var i andre enden av toget. Og der ble min variegerte plante stående en stund, mutters aleine.

En ensom plante på Vy's toalett. Der ble den stående en stund. 

Facebook-gruppa: «Plantefolk i Trondheim» er bare én av mange plantegrupper jeg deltar i. Mange av oss er ikke bare glade i planter: Vi er plante-gærninger. Vi stuller og steller og tuller og traller med plantene våre. Vi vasker hvert eneste blad møysommelig for støv, og vi dusjer dem i lunkent vann. Plantene sklir ikke lenger diskré inn i interiøret, slik de gjorde før: Nå er plantene leilighetens midtpunkt.

Som en kvinne i fruktbar alder blir jeg stadig spurt om jeg ikke snart skal få barn. «Barn!?!!!», svarer jeg. «Er du gal?» For ærlig talt - hvordan skal jeg ha tid til å ta vare på et barn, når jeg allerede har 30 planter som roper etter min omsorg?

To nyplantede stiklinger, og to etablerte planter. Alle er variegerte, og derfor også svært populære i Facebook-grupper og på Finn.no. 

«Synnøve, denne hobbyen din begynner å koste oss dyrt», sier mannen min en dag. Han vet at han nå stikker hånden inn i vepsebolet. «Det er jo bare å selge stiklinger», sier jeg. «Da går det opp i opp, det blir en slags… sirkulærøkonomi, om du skjønner!». Jeg forklarer at planter kan fungere litt som aksjer, og at alt handler om tilbud og etterspørsel. Stiklingene er sånn sett en god investering.

«Vi er nødt til å investere i plantelys snart», sier jeg noen dager senere. Jeg forklarer at alle de seriøse plantesamlerne har plantelys. «Tuller du?!», svarer han, og ser vantro på meg. «Vi kan ikke ha rosa diskolys i leiligheten vår - ett sted går grensen». Jeg forstår at kampen er tapt.

«Dessuten så sa du at stiklingene var en investering», fortsetter han plutselig. Han har begynt å bli mistenksom. «Men hva med denne her», sier han og peker strengt på en av mine favorittplanter. «Denne kjøpte du som en stikling i fjor, og du har fortsatt ikke solgt et eneste blad!» Jeg krymper meg.

Okei, jeg innrømmer det. Parallelt med at stiklingene har vokst seg til store planter, så har også plantehjertet mitt vokst. Jeg kan jo ikke kaste ut planter på gata som om det var et vissent juletre!

Her er den to meter høye planten på vei inn i bilen. 

Hvor kommer egentlig denne galskapen fra? Vi er jo ganske mange som er blitt bitt av basillen. Og apropos juletre… jeg har nemlig tenkt en del på dette med trær. De færreste i min generasjon har noe særlig kunnskap om naturen rundt seg. Før var det allmennkunnskap å kunne skille mellom tresorter som eik og alm. Nå vet vi knapt forskjell på ei bjørk og et grantre.

Kan det ligge noe i dette? At vi føler oss stadig mer frakoblet naturen, og at vi med plantene på et vis kompenserer for dette? Ikke vet jeg.

Men fakta er at det snart er så mange planter der jeg bor, at enten så må mannen min eller noen planter flytte ut. Budsjettet har dessuten sprengt for lenge siden.

Så nå er det stopp. Plantestopp! Jeg må få slutt på denne galskapen. Jeg skal derfor melde meg ut av samtlige plantegrupper på Facebook - i hvert fall de fleste. Deretter skal jeg slette alle lagrede plante-søk fra Finn.no - utenom to av dem, for jeg mangler fortsatt et par planter.


På forsiden nå