Å ta del i andres lidelse

Vi skal ikke skyve vekk de ubehagelige følelsene rundt Srebrenica og Utøya, vi skal ikke dekke over hvor ondskapsfull verden kan være, midt i den varme, kjærlige måneden juli.

Ved aktivt å minnes både Srebrenica og 22. juli bidrar vi til en mer respektfull og medfølende verden. De etterlatte fortjener at vi involverer oss og at vi hver for oss, på hver vår måte, tar del i den lidelsen som ble spredt, skriver Azra Halilović.  Foto: Håvard Haugseth Jensen

Saken oppdateres.

Kroppen har blitt varmet opp av solen, innboksen har stilnet litt, støvet fra veiarbeiderne som har tatt ferie, har lagt seg. Ved siden av meg i skyggen ligger to chow-chow og drømmer om kaldere klima. Det er juli igjen. Måned der sorgen kommer snikende.

11. juli 1995 ble minst 8000 bosnjaker slaktet av bosninskserbiske militærstyrker i Srebrenica. Folkemordet skjedde midt i Europa mens FN erklærte Srebrenica for «sikker sone» og resten av verden så på. Allerede i 1992 var Bosnia og Hercegovina under internasjonalt oppsyn, og fremdeles sitter vi igjen med spørsmålet: Hvordan kunne Srebrenica-massakren skje? Det kan se ut som om politikere i vestlige land syntes det enkleste var å ikke gjøre noe. Enkle løsninger er lette å ty til.

Kvinner fra Srebrenica da de i juni i år samlet seg for å se på direkteoverføring av dommen mot Ratko Mladic.   Foto: Darko Bandic

Fredsbevarende styrker ble sendt til Bosnia, men en katastrofe ble resultatet, både for styrkene selv og for FNs prestisje. Ingen av tiltakene som ble satt i gang, førte til at krigshandlingene avtok, og på den tiden var også norske politikere imot militær inngripen. En militær løsning ble sett på som umulig. Dette viste seg å være feil. Massakre i Srebrenica fikk FN og Nato å gå inn for maktbruk i september samme året, og en slik militær aksjon var nok til å få slutt på den etniske rensingen på Balkan.

LES OGSÅ: Det er lite attraktivt å være kvinne i offentligheten

Hvert år i juli kommer det bølger av sorg. Minner om lidelsen som ble spredt i Srebrenica. Mennesker som har mistet sine barn, foreldre. Søsken og venner som sitter igjen med smerten og sorgen. En sorg som ikke kjenner ordtaket om at tiden leger alle sår. I juni i år ble Ratko Mladic dømt for Srebrenica-massakren. Men hvor skal vi gå med smerten, med sorgen, med desperasjon og traumene 26 år etterpå? Nei, jeg kan ikke glemme – og kanskje viktigere: Jeg vil ikke glemme.

- Medfølelse er det ikke overskudd på i verden. Smerten til de som har mistet sin familie og sine kjære i Srebrenica, er vår alles smerte, skriver spaltisten. Bildet er fra minnelund etter massakren i Srebrenica.   Foto: DADO RUVIC

Jeg vet ikke en gang om jeg kan eller vil tilgi. Lidelsen er enorm. Om andre mennesker lider, påvirker det meg. Andres lidelse er også mitt ansvar. Om vi ser på året som har vært, og den globale pandemien, ser vi hvordan vi er forbundet til hverandre. Det gjør oss sårbare, det kan også gjøre oss redde og til og med aggressive, men jeg er fast bestemt på at det også kan gjøre oss mer medfølende. Og medfølelse er det ikke overskudd på i verden. Smerten til de som har mistet sin familie og sine kjære i Srebrenica, er vår alles smerte.

LES OGSÅ: Om å dyrke uenighet og tillit

LES OGSÅ: Du kan ikke tjene både mammon og Gud

For akkurat ti år siden skjedde det en massakre her på norsk jord. Norsk samtidshistorie fikk et sår som fortsatt blør. Vi kvier oss for å snakke om det ubehagelige, det uforståelige. Vi unnlater å se grusomheten i hvitøye og adressere den politiske agendaen i det vi bortforklarer som «en gal manns verk». Det er vanskelig å ta ansvar for hva polarisering og hatytringer gjør med oss som samfunn. Jeg tenker på at én av tre ungdommer som har vært på Utøya, får hatmeldinger. Jeg tenker på de politiske perspektivene rundt både Srebrenica og 22. juli, selv om dette ikke er en politisk tekst eller erklæring.

LES MER AV SAMME SPALTIST: Verden endres raskere enn du klarer å si «kjeks»

Det snakkes om at Norge må «rydde opp» etter 22. juli. Kan Bosnia noen gang finne et svar, en løsning på det som skjedde i Srebrenica? Det kan tenke seg at på ett plan er det umulig å komme i mål, å rydde opp. Vi kan heller ikke riste det av oss, som om det aldri har skjedd. Jeg vil med dette minne om det ubehagelige, det uforståelige og det grusomme. Ved aktivt å minnes både Srebrenica og 22. juli bidrar vi til en mer respektfull og medfølende verden. De etterlatte fortjener at vi involverer oss og at vi hver for oss, på hver vår måte, tar del i den lidelsen som ble spredt.

Bildet er tatt under 22. juli-markeringen i Trondheim i fjor. - Fra her hvor jeg sitter, kan det se ut som om vi er på ville veier, dersom vi synes ubehaget er noe som skal ryddes vekk, skriver spaltisten vår.   Foto: Sindre Vartdal

Vi trenger å ta ansvar for sorgen og trene medfølelse, ikke løpe vekk fra ubehaget. Forstå at for de som er direkte berørt av grusomheter, finnes det ingen fluktvei. For mange mennesker er smerten, sorgen og lidelsen en integrert del av livet, og jeg er sannelig ikke sikker på om det er utelukkende dårlig. Fra her hvor jeg sitter, kan det se ut som om vi er på ville veier, dersom vi synes ubehaget er noe som skal ryddes vekk. Vi kan og bør åpne opp for den sorgen og smerten som allerede finnes. Ikke skyve vekk de ubehagelige følelsene rundt 22. juli, rundt Srebrenica, rundt hvor ondskapsfull verden kan være, midt i den varme kjærlige måneden juli. For om ikke det å åpne opp for smerten og ubehaget skal lære oss medfølelse, hva annet vil?

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå