Saken oppdateres.

Jeg får alltid dårlig samvittighet når jeg besøker mine kjære, avdøde slektninger på kirkegården. Det er alltid et trist syn som møter meg. Ugraset har igjen overtatt graven der jeg i mai luket og plantet. Det rådyrene ikke hadde spist av tulipaner, er visnet. Kirkegårdsarbeideren har ikke lenger tid til å finpusse rundt gravene, og noen gravstøtter har allerede solid slagside.

Det gir en ro å gå rundt og kikke på navn på gravene, navn du kjenner igjen. Noen har vært flinke til å stelle for sine. Gjerne de som har mistet nære de siste årene. Verre er det med dem som har ligget her i mange år. Det er så vidt jeg kan lese navnene bak støv og falmet gullskrift. Her er det lenge siden slektninger har vært, tenker jeg.

LES OGSÅ: Fakta om død og begravelser

For noen er det en terapi å besøke kirkegården. Å plante og småprate med sin avdøde mor eller far. For andre er det en halvårlig rutine i en travel hverdag. En jobb du har utsatt. De steller graven mest for å vise andre at de bryr seg – tross alt.

Politiker Svein Otto Nilsen i Pensjonistpartiet fikk meg til å tenke på at jeg kanskje burde ta en tur på kirkegården igjen. Nilsen lanserte nylig ideen om å bygge urnevegger ved kirkegårdene i Trondheim for å unngå å ta mer av dyrkamarka i byen. Jeg koblet ikke akkurat jordvernet til kirkegården, men initiativet har kanskje noe for seg i Trondheim. Urnevegger er mer brukt i store byer rundt om i verden, der plass er mangelvare og kremering mer vanlig.

Likevel er det noe med å ha en grav å gå til – selv om den ofte er ustelt. Det blir ikke helt det samme å stå foran en mur med skriften på veggen. Da får jeg heller tåle litt dårlig samvittighet og noen timer i året med luking.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook

Veltede gravstøtter eller støtter som har slagside er ikke et uvanlig syn. 
        
            (Foto: Maria Gossé)

Veltede gravstøtter eller støtter som har slagside er ikke et uvanlig syn.  Foto: Maria Gossé

På forsiden nå