Den kuleste fyren der bak

Med Charlie Watts død er mye av hjertet til verdens største rockband borte.

Legendarisk: The Rolling Stones i Messehallen på Sjølyst, sommeren 1965, med trommeslager Charlie Watts i fint driv. Tirsdag døde han. Foto: Henrik Laurvik / NTB   Foto: Henrik Laurvik/NTB

Saken oppdateres.


Det bør ikke komme som et sjokk at rockartister over 80 dør. Likevel var det nok mange som fikk en støkk da nyheten plutselig kom tirsdag kveld om at trommeslageren i The Rolling Stones hadde gått ut av tiden. Likevel var det muligens et forvarsel da det tidligere i måneden ble opplyst at Watts ikke ville delta på stadionturneen til Stones i USA, som etter planen skal brake løs i september.

Siden bandet alt hadde fått Keith Richards andre trommevenn i en mannsalder, Steve Jordan (64) som erstatter til turneen, er det ikke opplagt at The Rolling Stones er ferdige. Men de vil aldri bli det samme uten Charlie Watts, som ble 80 år gammel. Den alltid velkledde jazzelskeren som satt bakerst uten store fakter var en av de beste og kuleste trommisene i rockhistorien.

Jeg er ikke blant verdens eller byens aller største Stones-fans, men i den unike, rufsete grooven som bandet skapte i geniale øyeblikk, er Charlie Watts en fundamental del.

Trommeslagere får sjelden den helt store oppmerksomheten når band er på toppen. Det er derimot påfallende hvordan noen av verdens beste rockband mistet noe av mål og mening da trommisen forsvant, så som The Clash, Led Zeppelin eller R.E.M. Drømmen om Stones i Trondheim døde sannsynligvis også denne uka, selv om Jagger & Richards godt kan finne på å spille til de stuper.

Det er mange gode måter å minnes Charlie Watts på, ikke minst platene. Senest i form av singelen «Living in The Heart Of Love» som ble sluppet nylig, som «ny» sang på 40-årsjubileumspakken for albumet «Tatoo You». Den starter med et gitarriff og så kommer trommene, og nesten hele verden vil skjønne at det er Stones.

Mick Jagger med Charlie Watts i ryggen i pausen på Superbowl i Detroit i 2006.   Foto: David J. Phillip/AP

For noen år siden kom en dokumentarfilm fra en Stones-turne i 1965, da de konkurrerte med The Beatles om å være selve bandet i verden. Filmen prøver å gjøre litt av det samme som den innflytelsesrike Beatles-filmen «A Hard Day's Night» (1964). Tittel på Stonesfilmen var selvsagt: «Charlie is my darling».

Den første store artikkelen i Adresseavisen hvor Watt nevnes, er også en fin måte å minnes ham på. Den ble skrevet av en av byens og senere verdens mest Stones-påvirkede musikere, nemlig Stein Groven, eller Casino Steel som han har blitt kjent som. I september 1970 rapporterte han til Adresseavisens lesere fra Stones-konserten på Råsunda i Stockholm.

  Foto: Faksimile Adresseavisen 8. sept 1970

Den helsides reportasjen til Groven hadde tittelen: «Hundre politifolk tok køllene i bruk – aldri sett maken til Stones-hysteri». Selv om det ble ødelagt på stadion for hundretusener av kroner av «pop-gale ungdommer» fastslo Groven at «selv de mest aparte og fantastiske forventninger ble innfridd».

I en kaotisk konsert hvor publikum stormet scenen, politiet brukte køller og Jagger satte seg på en stol, mens Richards tok fram akustisk gitar for å roe gemyttene, skildret vår mann trommisen i bandet slik: «Charlie Watts satt rolig bak trommene og smilte under hele konserten». Selv 51 år etter, ved hans bortgang, er det lett å se ham for seg akkurat sånn.

(PS - Det øverste bildet i saken er Charlie Watts i fint driv under den første Stones-konserten i Norge på Sjølyst i 1965)

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg



På forsiden nå