Jeg gråter for bonden, og jeg gråter for dyra

Jeg har lenge prøvd å godta at folk spiser kjøtt. Jeg har fortalt meg selv at folk må få velge selv hva de skal spise. Jeg vil jo ikke være en sånn «moraliserende» person.

  Foto: CHAIWAT SUBPRASOM

Saken oppdateres.

Nå er jeg usikker på om jeg klarer å la være å «moralisere». Er det riktig av meg å være taus, når jeg vet at majoriteten av befolkningen spiser dyr som opplever store lidelser i løpet av livet?

Kjøttforbruk var et av temaene i dagens valgdebatt i Levanger, arrangert av Adresseavisen og NRK. Det var forfriskende å høre unge, engasjerte stemmer som ønsker å representere oss på Stortinget. Debatten mellom Ask I. Lindal (MDG) og Maren Grøthe (Sp) hadde høy temperatur.  Foto: Richard Sagen

Jeg synes det er sårt å høre historier om bøndene: De jobber beinhardt, og mange sliter med å få gårdsdriften til å gå rundt. Jeg gråt da jeg leste NRK-reportasjen om bonden Kåre: Han var prisvinnende innen dyrevelferd, men ble psykisk syk og lot kyra sine drukne i møkk. Jeg gråt for kyra, og jeg gråt for Kåre.

Det var ingen som gråt under ungdomsdebatten Adresseavisen og NRK arrangerte i Levanger torsdag, men kjøttdebatten viste hvor steile frontene er.

Ask I. Lindal (MDG) og Maren Grøthe (Sp) var begge enige om at det er for vanskelige forhold for bonden i dag. Men der Lindal (MDG) i det minste nevnte dyrevelferden, så sa ikke Grøthe (Sp) ett ord om dette. Det er synd. Jeg stiller meg helt bak at bonden må ha det godt - men vi må også tørre å snakke om dyrevelferden.

Et av mine beste sommerminner i år er fra da jeg og samboeren kjørte opp grusveien mot hytta i Valdres. En hel flokk med sauer blokkerte veien, og jeg måtte ut av bilen for å gjete dem bort. Mottakelsen var overveldende: De flokka seg rundt meg og inviterte meg til en skikkelig sauefest.

I dagens samfunn lever de fleste ganske frakobla dyra, meg selv inkludert. Det å komme tett på dem er rett og slett litt stas. 

Dette er Norge. Bilturene i vårt langstrakte land ville ikke vært de samme uten dyra. Sauer og kyr som beiter langs fjorder og fjell. Noen ganger glir de forbi i sidesynet, andre ganger blokkerer de veien, til irritasjon eller glede. Dette er vårt kulturlandskap, og jeg ville ikke byttet det bort for noe.

Men: Sauer og kyr, det er de vi ser. La oss også legge merke til hva vi ikke ser: Grisen. Hvor er grisen? Har du sett den? Jeg har knapt sett en levende gris i hele mitt liv, jeg. Det har dessverre sine årsaker:

Sannheten er at de fleste griser aldri ser dagens lys. De lever i et monotont fangenskap i trange båser, og har ikke rett til å være ute. Mange får fysiske plager som magesår, andre får skuldersår som kan gå helt inn til knoklene, ifølge NOAH. Grisene, som veier over 200 kilo, har ikke krav på mer enn 2,5 kvadratmeter. De kan knapt bevege seg.

Hvis ikke det gir grunn til kjøttskam, så vet ikke jeg. Problemet løses ikke av at bøndene følger regelverket. For nettopp dette er innafor regelverket, og det fører til en uholdbar dyrevelferd. Olav Mcinnes, en førstegangsvelger fra Trondheim, oppsummerte det godt under emneknaggen #minvalgkampsak i Midtnorsk debatt: «For at kjøttskammen skal bli lettet, må dyrevelferdsloven styrkes.»

Vi må ta vare på bøndene som er igjen. Grøthe (Sp) fortalte i debatten at hun har besøkt mange bønder i Trøndelag som er fortvilet fordi det ikke lønner seg å drive med norsk landbruk. Jeg forstår fortvilelsen, og er helt enig. Vi er utrolig heldige i Norge som kan spise norsk, kortreist mat. Men vi trenger et regelverk som ivaretar dyrevelferden - uten at det ruinerer bonden. Da får det heller koste mer.

Det er ikke nok å gråte og håpe at det blir bedre. Vi trenger handling. Jeg håper så inderlig at de unge politikerne, og de unge bøndene, vil gå i bresjen for dette. Men fram til endringen kommer, så må jeg dessverre si dette - og jeg sier det høyt og «moraliserende»: Vær så snill, legg fra deg den pølsa.

På forsiden nå