Du vet ikke hvor tøft JEG har det akkurat nå!

Vaksinerte mot uvaksinerte, sykepleiere mot permitterte, bygd mot by. Når det røyner på, er det vanskeligere å se seg selv utenfra.

Selv har jeg tatt meg i å bli irritert når jeg leser nok en sak om sykepleiere blir kalt inn på overtid, og sier de er slitne og gråter. «Javel, men hva er verst? At du sover dårlig fordi at du er overarbeidet, eller fordi du ikke har penger til strømmen,» tenker jeg. Så skammer jeg meg litt, skriver vår spaltist. 

Saken oppdateres.

Så var det på'n igjen. Permitteringer og usikkerhet. Flere og flere bekymringsrynker i panna på folk, over munnbindene. Tonen på sosiale medier har blitt skarpere, frontene er mer polariserte.

De vaksinerte er fryktelig irritert på de som ikke vil ta vaksinen. De uvaksinerte blir bare steilere. Foreldre opplever et sterkt press om å ta ut ungene av barnehage og skole ved det minste snufs.

Selv har jeg tatt meg i å bli irritert når jeg leser nok en sak om sykepleiere blir kalt inn på overtid, og sier de er slitne og gråter. «Javel, men hva er verst? At du sover dårlig fordi at du er overarbeidet, eller fordi du ikke har penger til strømmen,» tenker jeg.

Så skammer jeg meg litt. Jeg har nettopp gjort meg skyld i noe som heter «whataboutism» på engelsk. Det nærmeste vi kommer et norsk ord, er en «avledningsmanøver» – i dette tilfellet: Men hva med meg, da?

Å sette grupper opp mot hverandre, vaksinerte mot uvaksinerte, sykepleiere mot permitterte, er det stikk motsatte av alt jeg står for. Jeg vil ha et vennligere samfunn, hvor alle hjelper alle med det lille de kan.

Jeg har følt så inderlig på kroppen hva det betyr å være en liten minoritet som står utenfor samfunnet: Den rusavhengige og kriminelle, som bare koster samfunnet penger, og som de fleste mener bare kan skylde seg selv for problemene. Akkurat som de som røyker på seg kols, og som ikke tar vaksine, ifølge de hardeste debattantene.

For meg startet veien tilbake fra utenforskapet med enkeltpersoner som så meg, ikke problemene. De forsøkte å sette seg inn i min situasjon, og derfor fikk jeg en følelse av av de forstod meg. Deres ekte engasjement gjorde det lettere for meg å høre på hva de hadde å si også.

Disse opplevelsene førte til at jeg fikk tilliten til samfunnet tilbake – og enkeltmenneskene rundt meg. Slapp jeg dem innpå meg, kunne jeg stole på dem.

Å trø i andres mokasiner er et «gammelt jungeluttrykk», og er en nyttig øvelse for å tvinge seg til å forstå hvordan verden ser ut for andre. Jeg kan love at det lukter tåfis i alles mokasiner.

Jeg forstår jo helt logisk at det kan være veldig belastende for en sykepleier som har jobbet flere nattevakter i strekk, å bli kalt inn på nok en krisevakt. Jeg mener selv at å ta vaksinen er en selvfølge, men jeg respekterer at noen velger å ikke gjøre det, så lenge de ikke bevisst utsetter andre for fare.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

Ingen av oss er perfekte engler, som bare er snille og blide og snur det andre kinnet til. Det er naturlig å bli irritert når andre nekter å se verden akkurat slik du ser den. Det er greit å vite, akseptere og forsøke å gå videre mot mer konstruktive løsninger enn å gå i de verbale skyttergravene.

Som i første verdenskrig: Fra 24. til 26. desember 1914 stilnet våpnene langs fronten mellom tyskerne og engelskmennene. De engelske og tyske soldatene sang for hverandre. De oppdaget at mange av julesangene var felles.

Forskjellige meninger og syn på verden finner du også i mikroformat: Jeg er vokst opp med pinnekjøtt i jula og kunne ikke tenke meg en julaften uten. Min kone har det på samme måte med ribbe. Da vi skulle feire første jul i eget hus måtte jeg tenke meg litt om: Er pinnekjøtt viktigere for meg enn ribbe er for henne? Det var det ikke.

Om du leser dette på julaften, kommer det akkurat da en deilig duft av ribbe i ovnen fra kjøkkenet vårt.

Vi trenger ikke mer polarisering. Jeg ønsker meg at vi bruker denne jula til en liten våpenhvile, hvor vi senker konfliktnivået mellom skyttergravene og øker den menneskelige varmen i samfunnet. Måtte det vare lenge etter at ribbe, pinnekjøtt og lutefisk er spist opp.

Akkurat i dag passer det å sitere Bibelen. Dette er omtrent tretti år etter babyen i stallen, og Jesus snakker om dem som tar vare på dem som ikke er så lette å like:

«For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg.»

God jul. Ta vare på dem rundt deg.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå