Sportskommentar 6. november 2012

Slutt å vingle – stak ut ny kurs!

RBKs penger var ikke nok til å kjøpe seriegullet i år heller. Hvorfor ikke stake ut en ny kurs?

Saken oppdateres.


Rosenborg har vinglet av gårde i mange sesonger. Kanskje er tiden inne til å bestemme seg for en kurs, en identitet og en måte å spille fotball på, som kan gjenkjennes fra kamp til kamp?

Molde er til å kjenne igjen, særlig når Magnus Wolff Eikrem er god. Strømsgodset er enda tydeligere. De ligner veldig på det Rosenborg som en gang var.


Hold deg fast, for her kommer en kraftsalve: Putter man oransje trøyer på RBK-spillerne, kan man tro det er Aalesund man ser.


Søndag så vi et Rosenborg som tok ut motstanderens sentrale spillere, et lag som var oppatt av å ødelegge. De gjorde den defensive jobben utmerket og kunne lyktes uten et par individuelle miss. Men jeg spør meg selv: Er det et feigt Rosenborg vi ønsker oss? Skal ikke Norges desidert sterkeste klubb gå på banen for å beseire motstanderen med fokus på offensiv tankegang og angrepsfotball?


Erik Hamrén skaffet Rosenborg to seriemesterskap ved fri bruk av gullkortet på overgangsmarkedet, godt lederskap og solid defensiv organisering. Mer enn godt nok til å vinne eliteserien, men Hamréns RBK var identitetsløst, og falt fullstendig gjennom i Europa.


Jan Jönsson fikk den ubehagelige oppgaven å skape et lag av restene etter den store pengefesten. Det gikk brukbart første året. En hårfin tredjeplass var greit nok med de ressursene han fikk. I år fikk også Jönsson lov til å forsyne seg i godteributikken. Kjøpene RBK gjorde var alle tilfreds med. En periode gnistret det av laget – akkurat som etter kjøpene i fjor sommer – men sluttproduktet slik vi nå kan evaluere det, er ikke godt nok.


RBK tapte fortjent mot begge rivalene i gullkampen. Siden de avgjorde seirefinalen mot Lillestrøm i 1985, har RBK alltid vunnet slik kamper. Klubben som aldri tapte avgjørende seriekamper i Norge, har nå tapt to på rad. Det skjer med et av de beste mannskapene de har hatt.

Vinglingen jeg kritiserer, kan også sees i det brå skiftet fra modig satsing på egne talenter i vår til bruk av kapitalens makt. Jeg sliter med å se linjen i det Rosenborgs sportslige ledelse holder på med og jeg får ikke regnestykket med ressursbruk og resultater til å gå i hop.


Samtidig skal jeg berømme klubben for å ha kommet langt i oppryddingen av økonomien. Det mangler bare fem-seks millioner på at driften er i balanse. Og vi ser med tilfredshet på at brikkene som har med verdigrunnlag og kultur å gjøre, faller på plass. Mye godt arbeid er utført etter regimeskiftet.

Nå mangler det bare å få på plass det sportslige. Jan Jönsson har fått to sjanser med vekslende hell. Mer enn resultatene, som er til å leve med, består skuffelsen i at han ikke får satt et tydeligere stempel på Rosenborg. Laget mangler tydelighet og gjenkjennelighet. Det som mangler ligger i mantraet samhandling. Så gode spillere kan bli et bedre kollektiv.


Jan Jönssons kontrakt går ut etter neste sesong. Det gir Rosenborg tid til å tenke seg om og stake ut kursen videre. De har prøvd alt som koster penger, uten å lykkes mer enn halvveis. Målet er å vinne i Norge og lykkes i Europa.


Til de som er interessert i mer enn tre poeng, anbefaler jeg å lese vedstående artikkel om hvordan Johan Cruyff gjenskapte Ajax som en gjenkjennelig og slagkraftig klubb uten økonomisk berserkgang.


På forsiden nå