Kronikk tirsdag 24. november 2015

Når barbariet rammer humanismens hovedstad

Forrige helgs grusomme terrorangrep i Paris, og attentatet på Charlie Hebdo-redaksjonen i januar, gjør 2015 til et skrekkens år i den franske hovedstaden.

Saken oppdateres.

Da er det ingen trøst å minne om at Paris har en blodig historie som går langt tilbake. En slik påminnelse kan likevel bidra til å vise at barbariet sjelden vinner. Selv krigens mann Napoleon innså at ånden alltid vil seire til slutt: «Det finnes bare to krefter i verden», skrev han: «sabelen og ånden. Og i det lange løp blir sabelen alltid slått av ånden». Men sabelen har satt sine spor. En av de styggeste massakrer i fransk historie begynte 24. august 1572, da den franske enkedronningen Katarina av Medici startet en regelrett nedslakting av protestanter i Paris, om natten, mens de fleste av ofrene sov. Dette førte til at fanatiske katolikker i andre franske byer også fikk blod på tann – for fanatismen er en smittsom sykdom. Denne grufulle natten, som kalles Bartolomeusnatten, ble flere tusen drept i hovedstaden, og totalt over 20000 i Frankrike. Poenget er ikke å si at dagens terrorisme relativt sett ikke er så ille. Kanskje er den verre, fordi den er verdensomspennende og mer uberegnelig. Poenget er at fanatismen, som ligger til grunn for terroren, er noe Frankrike har måttet kjempe mot lenge, selv innenfor landets store kulturbærer, katolisismen.

1600-tallets eneveldige solkonge Ludvig XIV, var heller ikke nådig i sin forfølgelse av protestanter. Hans såkalte dragonader gikk ut på å innkvartere soldater hos de reformerte for å tvinge dem til å konvertere til katolisismen. Alternativet, som mange valgte, var å flykte utenlands. Derfra skrev de lærde hugenottene hjem om andre lands forhold, og la grobunn for en mer relativistisk tid. Så kom den store reaksjonen på absolutismen og fanatismens tid, nemlig opplysningstiden, med sitt budskap om toleranse, særlig representert ved Voltaire: «Filosofene leger sjelen som fanatikerne forgifter», skrev den kjente filosofen. Montesquieus brevroman Persiske brev (1721) er også et klassisk eksempel på overgangen til en mer tolerant tid med rom for kritikk. Her handler det om to persere (iranere), som reiser til Paris og skriver brev om hva de opplever. De fremmedes synsvinkel blir utgangspunkt for en satire over franske forhold. Bokens brev nummer 85 er blitt tolket som et spark til solkongen. Selv om Ludvig XIV nå har vært død i 300 år, rommer det kritiske brevet tanker som igjen er aktuelle: «Historien er full av religionskriger. Men her må man passe på: det er ikke antallet religioner som har forårsaket disse krigene. Det er intoleransens ånd som oppildnet den religion som trodde den var sterkest; det er denne misjonerende ånd som jødene tok over fra egypterne, og som fra dem gikk videre som en epidemisk sykdom fra muhammedanerne til de kristne; det er, endelig, denne vanviddets ånd hvis fremskritt bare kan sees som en fullstendig formørkelse av den menneskelige fornuft» (Bernt Vestres oversettelse, se Bokhylla.no).

Opplysningsfilosofenes rop om toleranse forhindret ikke at revolusjonen i 1789, og terrorveldet som fulgte, endte med en rekke massakrer og giljotineringer. Minst 600000 mennesker omkom som følge av revolusjonen, hvorav flere tusen ble henrettet med giljotin. Terrorveldet lyttet ikke til moderate holdninger. Da forfatteren og kvinnerettighetsforkjemperen Olympe de Gouges hevdet at kongens hode burde spares, måtte hun betale for det synspunktet med sitt eget hode.

Det finnes mange eksempler som viser at Frankrikes vei til frihet, likhet og brorskap er full av blod (vi har ikke nevnt Napoleonskrigene, de to verdenskrigene og Algeriekrigen). Sabelen har ofte vunnet på kort sikt. Men i det lange løp viser det seg at det er humanismens moderate stemmer som vinner. Midt i terrorens tid skal vi ikke glemme at Paris også er humanismens og de store forfatteres hovedstad.

Kanskje har den bestialske historien bidratt til at franske forfattere har skrevet så mye godt om hvordan vi skal forholde oss til fanatisme og vold. Det er ikke lett å finne ord når terroren rammer. Da er det fint å kunne trekke frem hva store forfattere allerede har sagt. Montesquieu så på krig og pasjoner som en del av menneskehetens historie som det ikke var mulig å fjerne, men han så en mulighet til å moderere denne delen av mennesket, gjennom lover. «Den triumferende retten har ikke behov for å være voldelig», skrev Victor Hugo i Les Misérables (1862). I samme verk skrev han også at de eneste som kunne forholde seg likegyldig til dødsstraff, var de som ikke hadde sett en giljotin med egne øyne.

Vi må ut av oss selv og vi må komme sammen. Den franske forfatteren Albert Camus hadde stor tro på et broderlig samliv mellom arabere og europeere. Han hadde opplevd at dette var mulig, da han vokste opp i Algerie på 1920-tallet. Men han fikk også oppleve terror og krig. Derfor la han vekt på livets dobbelthet, retten og vrangen, samtidig som han hyllet det herlige ved å leve. «Mennesker i min generasjon har måttet skape seg en livskunst til bruk i katastrofetider», sa han da han mottok Nobelprisen i 1957.

Den bestialske vrangsiden av menneskehetens historie, som nå igjen har manifestert seg i Paris, er noe vi ikke kan lukke øynene for. Fanatismen vil fortsette å dukke opp i ulike former, derfor må vi bare gjøre hva vi kan for å dyrke rettsiden av livet.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå