Et lite glimt inn i hverdagen i en flott jobb.
Hjemmesykepleien. Lørdag, klokka er åtte, det er mørkt og kvelden er kald. Høsten har bitt seg fast og vinden tar periodevis med seg sur nedbør. Jeg har sekken med medikamenter, hjelpeutstyr og annet nødvendig på ryggen. I lomma ligger vakttelefonen. Den ringer igjen. Jeg trenger ingen bil denne vakta, pasientene bor tett her og tjenestebrukerne er mange. En kollega melder om et fall, hun er på plass og kan observere. Beskrivelsen hun gir gjør oss sikre, dette er brudd. Jeg ringer ambulanse, og går videre. Etter skjema nå, og møter en aktiv ungdomsgjeng på veien til neste blokk. De er som ungdommer flest, aktiv på alle fronter og store i kjeften. Et hyggelig avbrekk fra lista, jeg stopper og snakker med dem.
-At du gidder å bry deg om å jobbe i kveld, sier en. Med å tørke rumper, sier en annen. Noen ler, og jeg smiler litt. Forteller dem at lørdag er en flott kveld å jobbe, mange har det trivelig og nesten alle er glade for å få sykepleieren på besøk. Jeg er en ventet gjest, som betyr noe, sier jeg. Og når jeg innimellom tørker for dem som ikke kan gjøre det selv, så snakker vi skit. Om lørdagskveld og ungdomstid. Før. Kanskje som dere. De ler litt, og er ferdige med meg. Mitt neste oppdrag er like ved, og de unge gir meg tips på veien: Det er et hel ... bråk der borte, sier en. Takk, sier jeg og går videre. Stadig flere på mine lister er på min egen alder.
Inne er det som forventet: røykfylt, gjester, rus og rot. Mitt oppdrag er å foreta tilsyn, skifte en bandasje på et væskende leggsår og overbringe beskjed fra apoteket om at medikamentene fremdeles ikke er betalt. Alt dette er rutine, vi kjenner hverandre. Jeg ber de besøkende om å vente med å tenne neste sig til jeg er gått igjen, de nikker og forstår. Vi snakker om fotball, håndball, biff og øl. Bare godsaker det, er vi enige om. Telefonen ringer igjen, den får vente til jeg er ute. Det viser seg å være et sykdomsforfall til i morra tidlig. Det får jeg ta når jeg er ferdig i kveld. Enten ved å skaffe vikar, hvis det går, eller å endre listene for hele dagen. Men ikke nå. Klokka er blitt 20.30, og jeg har seks oppdrag igjen før jeg skal skifte og gå hjem. Jeg dokumenterer elektronisk i journaler mens jeg er ute. Effektiviteten er høy hvis maskineriet ikke slår seg av. Det skjer, men ikke i dag. Heldigvis, for egen søvn er ikke lett å prioritere over andres hjelpebehov. Jeg trives, utgjør en forskjell, går inn og ut av folks liv – men er for alene. Oppdragene blir flere og mer sammensatte. Jeg lurer på om dette er den smarteste måten å jobbe på. Det er få øyeblikk å reflektere og dele erfaringer med kolleger. Hvor lenge vil jeg synes dette er ålreit?
Senere, et annet sted i hjemmesykepleien. Det er sommer, og syklene er ute blant flere enn de ivrigste jobbtrimmerne. Jeg har medbrakt min egen pedalhest denne dagen; det er noe med å kjenne setet og girene og ha den rette avstanden. Jeg er i rute. En kollega som starter et kvarter tidligere grunnet et tidstilpasset oppdrag, har imidlertid trøbbel. Flatt forhjul på sykepleierbil er ikke ålreit. Hun er oppgitt, men dette fikser vi greit selv. Bilen har jekk og hjulkryss, og jeg kan tøffe meg litt. 12 minutter senere har vi skifta hjul og begge er godt innafor fremdeles. De tre første jeg skal innom står nesten oppstilt og venter. Blodsukker måles og medikamenter gis. Mine hverdagshelter er kronikerne, de som lever med sykdom og som tåler det. De vet hvordan, kjenner på forskjellene, og vet at målet er hvordan «de tar det». Den siste i første runde skal hjelpes med klær og medisiner som krever observasjon av virkning, før drosje til dagsenteret. I dag er det bare ett slikt oppdrag, og jeg slipper å ta meg ut for å holde tritt. Klokken er ni, fuglene synger og verden er slett ikke verst i rødblå uniform som syklende sykepleier! To dusjeoppdrag, noen sårskift og en samtale om sosial angstmestring seinere, så nærmer lunsjpausen seg rundt klokka 12.30. Med mitt forbrenningsnivå er det banan, litt nøtter og vann som holder det gående til jeg kommer dit. Et par blodprøver skal både tas og leveres til fastlege før det er i boks. Jeg er heldig, hånda er varm, blodåra perforerer ikke i møtet med kanylen. Dette er dagen sin, det!
Etter lunsj er det en runde på medikamentrommet, for å sikre at alt er på plass til helga. Apotekvarer er kommet og allerede fordelt, det som mangler hentes og legges klart i dagsdosetter til hver vakt. Nødvendige beskjeder noteres, journaler oppdateres, og huskelister sjekkes ut. Det nærmer seg vaktskifte, og som sedvanlig noen litt seine meldinger om overflytting av pasienter fra sykehuset. Det går fint, denne dagen er det kjente tjenestebrukere som kommer tilbake med et litt endret hjelpebehov. Denne helga blir bra. Vi har samsvar mellom oppgaver, pasientbehov, tjenesteutøvere og tilgjengelig kompetanse. Klokka er tre, og nå skinner sola. Jeg skifter, sjekker min private mobil og kan flytte fokus. Nå venter frihelg med familie og venner. Noen ganger er denne jobben helt fantastisk. En gyllen omvei hjem senere for å tømme hodet nå, så er vi der.
Så, hvor lenge vil jeg synes at dette er ålreit? Det handler om likevekt. Om balansen er på plass, opplevelsen av at profesjonsfokus i jobben er til stede, og at avstanden mellom girene fortsatt er akkurat sånn som de skal. Da kan en lørdagskveld på jobb i andres ungdomstid være helt greit. Sånn en gang hver tredje helg.