Kronikk

På en avdeling med 13 senger vil 15 minutters rapporttid gi cirka ett minutt per pasient

Rapporten er stedet hvor vi legger grunnlaget for god behandling på neste vakt. Jeg frykter at redusert rapporttid vil få konsekvenser for pasientsikkerheten.

Rapport: «De fleste avdelingene er helt avhengig av å holde muntlig rapport» skriver kronikkforfatteren.  Foto: MARIANN DYBDAHL

Saken oppdateres.

Jeg registrerer at Adresseavisen, i fredagens avis, kommenterer de siste dagers nyhetsoppslag om kutt i rapporttiden på sykehuset. Jeg hadde håpet at Adresseavisen, på lederplass, kunne være med å løfte saken politisk. Ikke redusere det til «at sykepleierne må godta at det skjer endringer på vår arbeidsplass også».

For det gjør vi. Og det har vi gjort i mange år. Og selv om det skjer mye teknologisk, så kan ikke medmenneskeligheten, den gode samtalen, det kliniske blikket og vurderinger basert på erfaring og kunnskap fullverdig erstattes med noen form for teknologi.

Les også: Sykepleiere reagerer kraftig på at St. Olav vil kutte et kvarter ved vaktbytte - frykter for pasientsikkerheten


Pasientene våre er ikke roboter. De er mennesker av kjøtt og blod, tanker og følelser og med behov for både respekt, fagkunnskap og tilstedeværelse.

Det er også sånn at det har skjedd en rivende medisinsk utvikling innen helsevesenet de siste 15–20 årene. Vi redder liv i dag, der vi tidligere måtte si «beklager». Vi gir håp, der vi før måtte gi opp.

Les også kronikken: Sykepleierne er bekymret, slitne og frustrerte


Den voldsomme medisinske utviklingen i helsevesenet koster penger. Det koster sabla mye å redde folk, som vi før ikke kunne drømme om å redde.

Enkelte barnekreftpasienter får for eksempel svært høye doser av cellegift som en del av sin behandling. Dette kan igjen føre til nyresvikt. Om barnet får nyresvikt så må det gis et medikament som koster 580.000 kr. Det skjer heldigvis ikke ofte, men det skjer, og da må medisin gis så raskt at det ikke holder å få det flydd inn fra felleslager i Oslo. Det må være tilgjengelig i Trondheim.

Det er heller ikke mulig å ringe en plass og si at nå må vi få tilført ekstra penger for nå har det skjedd to ganger i år (og ingen vet om det kommer til å skje en eller ti ganger til). Nei, dette er utfordringer som må løses på årets budsjett. Alternativet er jo utenkelig. At noen dør fordi sykehuset ikke klarer å bære den økonomiske byrden.

Opptatt av debatt? Leste også: Vi mista pappa for over 30 år siden, men han døde ikke før nå


Direktør Nils Kvernmo er en av de få, om ikke den eneste, sykehusdirektøren som har gått ut og sagt at sykehusene ikke får bevilget nok penger med tanke på alle oppgavene som de er blitt tildelt. Så at direktør Kvernmo uttaler til Adresseavisen at redusering av rapporttid mellom vaktene på sykehuset ikke er et innsparingstiltak, finner jeg pussig. Hadde man enda kunnet brukt det kvarteret som fjernes fra rapporttiden til pasientarbeid samme dag, så hadde det vært lettere å tro at det hele ikke handler om økonomi.

Jeg har selv sittet i møte med sykepleieledere som sier til oss hovedtillitsvalgte i Norsk Sykepleierforbund (NSF) at «dersom valget er å redusere rapporttiden eller å kutte i antall stillinger, er jeg ikke tvil om hva jeg velger». På bakgrunn av dette er det vanskelig å tolke innkorting av rapporttid som noe annet enn økonomisk motivert, men det er godt mulig at de sykepleielederne som har uttalt dette til oss, har misforstått beskjeden fra toppen.

Ut fra direktørens svar til Adresseavisen, så ser det heldigvis ut som nettopp det. En misforståelse. Og misforståelser skjer. For kommunikasjon er utfordrende. Det er til glede og besvær, både privat og i arbeidslivet.

Mer debatt: Hennes siste minne fra ungdomsskolen og avslutningsfesten ble å sitte stille og trist i baksetet



I en sykepleiehverdag som består av stadig kortere liggetid og stadig mer komplekse pasienter, så er kommunikasjon helt essensielt. Og en plass hvor vi samler tråder og legger grunnlaget for god behandling på neste vakt er rapporten.

Ja, vi har skriftlige rapporteringsverktøy i form av journalsystem, men det er klare regler for hva man skal og hvordan man skal dokumentere i en journal, som er et juridisk dokument. I tillegg er pasientstrømmen til sykehuset hele døgnet. Hvis pasienten nettopp har kommet på post, så er det kanskje ikke rukket og blitt dokumentert så mye i journalen heller. Gamle Hansen på 304 må allikevel kunne få antibiotikadosen sin kl. 22.30, og ingen sykepleier vil henge opp antibiotika uten å vite hva som feiler pasienten først. De fleste avdelingene er derfor helt avhengig av å holde muntlig rapport. På en avdeling med 13 senger vil 15 minutters rapporttid gi cirka ett minutt per pasient. For vi må sette av to minutt til beskjeder av typen «oppvaskmaskina er ødelagt», «mottaket har meldt en ny pasient som dere får i løpet av en time» og «det er ringt inn sykdom på neste vakt, og jeg har ikke rukket å gjøre noe med det».

Se også denne tv-duellen: Hvor i Trøndelag finner vi det viktigste historiske stedet?


Ett minutt per pasient, da gitt. Kanskje er ni av pasientene kommet i løpet av dagen, og nattevaktene har aldri sett vedkommende før? Vi i NSF ved St. Olav uttalte i et drøftingssvar på senvinteren at vi er opptatt av riktig rapporttid, og at det gjerne måtte sees på på hver avdeling. For noen avdelinger er 15 minutter helt uproblematisk. For mange er nok 30 minutter i knappeste laget. Spesielt med tanke på at rapporten også handler om kunnskapsoverføring mellom erfaren og uerfaren, en plass å diskutere faglige utfordringer og en plass for noen å få spørre «Hva betyr egentlig acapp?». I dagens sykehushverdag driver vi behandling hele døgnet. For å gi fremragende behandling, må vi vite hva, hvordan og hvorfor vi behandler.

Jeg som hovedtillitsvalgte ved NSF St. Olav frykter at redusert rapporttid vil kunne få konsekvenser for pasientbehandlingen og pasientsikkerheten. St. Olavs Hospital er nærmeste sykehus for 320.000 innbyggere, og kompetansesenter for en rekke sykdommer og lidelser som rammer folk i hele landet.


Jeg vet at direktør Kvernmo er bekymret for oppgavene sykehuset har fått ikke står i stil med pengebevilgningene. Det jeg ikke vet er hva politikerne tenker om finansiering av spesialisthelsetjenesten. Hva tenker egentlig Høyre, Arbeiderpartiet, SV, Sp, KrF, FrP og Venstre om at man som ledd i «bedre utnyttelse av ressursene» ser seg nødt til å knipe kvarter fra arbeidstiden til sykepleierne?


Hør våre kommentatorer og gjest Marvin Wiseth snakke om britisk valg, politisk innspurt og kulturkrangel om t-skjorter

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

HTML: Påmeldingsskjema nyhetsbrev (Mailchimp, ukens meninger)

«I en sykepleiehverdag som består av stadig kortere liggetid og stadig mer komplekse pasienter, så er kommunikasjon helt essensielt» skriver Maiken Isachsen-Hagen, hovedtillitsvalgt i Norsk sykepleierforbund. 
        
            (Foto: MARIANN DYBDAHL)

«I en sykepleiehverdag som består av stadig kortere liggetid og stadig mer komplekse pasienter, så er kommunikasjon helt essensielt» skriver Maiken Isachsen-Hagen, hovedtillitsvalgt i Norsk sykepleierforbund.  Foto: MARIANN DYBDAHL

På forsiden nå