Kronikk

Hva betyr «streng, rettferdig og human»?

Ifølge Arbeiderpartiets program fører partiet en «streng, rettferdig og human» innvandringspolitikk.

Politikernes ansvar: «Det er politiske beslutninger som har skapt dagens situasjon for de enslige, tidligere mindreårige, som nå sendes tilbake» skriver Tor Langbach.  Foto: Morten Antonsen

Saken oppdateres.

Dette ga seg det utfall at de ikke støttet forslaget fra SV med flere, og mange av Ap's lokallag, om å stanse utsendelsen av asylanter som fyller 18 år til Afghanistan. Plutselig ombestemte de seg. Ikke noe galt med det, tvert imot; den som er i stand til å innta et standpunkt bør også være i stand til endre det.

Men hva er det denne frasen i partiprogrammet egentlig betyr?

Les også: Sp vil ha ny asylbehandling for «oktoberbarna»


At innvandringspolitikken, i en eller annen betydning av ordet, bør være «streng», er nok de fleste enige om. Kanskje er restriktiv et bedre ord. Men hvor restriktiv denne politikken skal være, er diskutabelt, og er et politisk spørsmål. Vi kan naturligvis ikke slippe inn alle og enhver som banker på døra. På den annen side fylles landet opp av ellers utmerkede mennesker fra EØS-området, som med eller uten kvalifikasjoner snekrer og murer og maler, til dels for lav lønn, men det er naturligvis noe helt annet. Og mange sikkert hyggelige kinesere skal bygge bru i Nord-Trøndelag. Vi er altså ikke like strenge mot alle.

«Human» betyr egentlig menneskelig, og vanlige synonymer er hensynsfull, menneskekjærlig, mild og skånsom. Rent umiddelbart synes det litt vanskelig å være streng og mild på samme tid, men Arbeiderpartiet mener altså å få det til. Det minner litt om faren som riser sitt barn og sier at «Dette gjør like vondt for meg som for deg».

Les også Trygve Lundemos kommentar: Opprøret i Trondheim kan endre asylpolitikken


Enda verre er det at politikken skal være «rettferdig». Rettferdighet er et gummistrikk- og pynteord, som kan brukes til det meste. For hva er rettferdighet?

En type rettferdighet kjenner vi godt til, kø-rettferdigheten: den som står først i køen, skal komme først inn på konserten. En annen er likebehandlingsrettferdighet: like saker skal behandles likt, du skal ha et like stort kakestykke som broren din. En tredje er behovsrettferdighet: det er mest rettferdig å gi et gode til den som trenger det mest; den sultne skal få mat før den mette.

Problemet er at det i praksis er nesten umulig å bruke disse begrepene på innvandringsfeltet, og hva Arbeiderpartiet egentlig mener forstår jeg ikke. I ett perspektiv er det urettferdig at mennesker som lever i krig og elendighet ikke får slå seg ned her og få et anstendig liv. Men verden har tragisk nok mange millioner mennesker som er i en slik situasjon. Hvem gir vi en inngangsbillett på en «rettferdig» måte? Er det dem med størst behov – men hvordan skal vi finne dem og rangere dem? Er det dem som faktisk har kommet seg hit, og som står først i køen som skal få adgang? Likebehandling er umulig, uansett kan vi ikke gi alle trengende like store kakestykker.

Opptatt av debatt? Les:  «Dere kan ikke få barn uten hjelp», sa han, og jeg kunne ikke forstå at hun fremdeles elsket meg


Ellers utmerkede Hadia Tajik sa på TV at å la dem som er her nå få bli, vil være urettferdig overfor dem som allerede er sendt ut. Man kan snu det: hvis det var «urettferdig» å sende dem ut, bør vi da fortsette urettferdigheten overfor dem som ikke er sendt ut? Rettferdighet er vanskelig.

På den annen side har vi hensynet til oss selv. Vi vil kanskje helst ha inn dem som er best skikket til å tilpasse seg. Jo mer ferdigutdannet og tilpasningsdyktig en innvandrer er, jo bedre – og billigere – for oss. De som har religiøse tilbøyeligheter vil kanskje helst ha inn folk som tror på Kvitekrist. Potensielle terrorister vil vi ikke ha; problemet er bare at det ikke er så lett å plukke dem ut i forkant. Er det rettferdig overfor den helt overveldende majoriteten av fredelige muslimer å nekte dem adgang, fordi det kan finnes en og annen islamistisk tulling? Det blir litt som å fengsle alle menn mellom 18 og 25, siden det er i denne aldersgruppa vi finner kriminelle.

Men vi må også tenke på konsekvensene. Slipper vi inn x antall utlendinger av type y, kan kongeriket oversvømmes av andre av type y (hvor sannsynlig er nå det?), og sånn kan vi ikke ha det. På den annen side kunne man se for seg at en rask, effektiv og rettssikker behandling ved ankomst kunne løse dette.

Mer debatt: Jeg fant til slutt kassen og kom meg ut, fullstendig utmattet og med skjelvende knær


Så har vi hensynet til den enkelte. Hva er en rettferdig løsning når en utlending har oppholdt seg ulovlig i Norge? Utlendingen har sneket i køen, er det rettferdig overfor de andre at hun får bli? Når blir det urettferdig å utvise henne? Etter to år eller ti år? Hvis utlendingen har fått barn som er vokst opp i Norge, er en utvisning av mor eller far rettferdig sett fra barnas perspektiv? Og nå: når vi i en del år har tatt oss av noen mindreårige asylanter som har tilegnet seg norsk språk og kultur, som har fått norske venner og har fått kastet et blikk inn i et godt samfunn, er det «humant» og «rettferdig» å sende dem tilbake til det landet de flyktet fra – en del har knapt nok vært der?

Det er ingen faktisk uenighet om at Afghanistan er utrygt. Men hvor utrygge skal forholdene være før vi unnlater å sende integrerte ungdommer tilbake? Jo da, det finnes steder der som ikke er like farlige som andre, men dette er ikke nødvendigvis steder disse ungdommene kommer fra. Nei, de får vær så god fortsette flukten sin internt i det landet de kom fra. Når de er så dumme at de heller vil sove under bruene i Paris, får de ta ansvaret selv.


Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann har sagt noe i retning av at regjeringen får ta seg av den praktiske innvandringspolitikken. Men det er politiske beslutninger som har skapt dagens situasjon for de enslige, tidligere mindreårige, som nå sendes tilbake. Det er politikerne som har ansvaret for at det ble innført tidsbegrensede oppholdstillatelser for unge mellom 16 og 18 år. Og det er politikerne som er i posisjon til å gi overordnede, generelle retningslinjer for innvandringspolitikken.

Arbeiderpartiets hovedparole er frihet, muligheter og trygghet for alle. Alle?


Hør våre kommentatorer og gjest Tore O. Sandvik snakke om kollektivtrafikken i Trondheim og vold i trondheimsskolene

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

På forsiden nå