At noen få ungdommer uttaler at de ønsker seg tilbake til nittitallstilstander i Verdal igjen, og ser filmen min som en slags kultfilm, synes jeg er trist.

Etter å ha lest Adresseavisen og Trønder-Avisa, og etter å ha vært på foreldremøte på Verdalsøra ungdomsskole i forrige uke, føler jeg for å skrive noen ord.

Les også: En gjeng ungdommer skaper frykt

Les også: 50 unge døde i skyggen av oljeeventyret som kom til Verdal

I begge avisene kan vi lese det vi fikk høre på foreldremøte i forrige uke, nemlig at det er økende grad av kriminalitet, hærverk og uro blant ungdommer i Verdal.

Da jeg i årene mellom 2015 og 2017 jobbet med min dokumentarfilm om ungdomsmiljøet i kommunen på nittitallet, snakket jeg med og intervjuet mange forskjellige folk, blant annet foreldre, lærere, politikere, miljøarbeidere, folk i rusomsorg osv. Etter disse samtalene er jeg ikke overrasket over de nye utfordringene som nå viser seg.

Underveis i prosessen var det mange som sa at det er bra denne filmen kommer nå, for det holder på å gå galt igjen, og vi trenger nytt fokus på forebygging. Da filmen hadde premiere, var ikke tallene fra fjorårets UNGdata-undersøkelse offentliggjort, og vi kunne ikke med sikkerhet konstatere den utviklingen mange følte på. Nå viser også tallenes tale at noe har skjedd i negativ retning mellom 2015 og 2017. Debutalderen på alkohol går markant nedover, og omkring 40 prosent av ungdommene i Verdal sier at de ikke vet hvilke grenser de har hjemmefra når det gjelder rusbruk.

Les også: Greit at kommunen er negativ til filmen, men da må de ikke gå til pressen å si at de er positive

Selv om vi i dag er langt unna de tilstandene vi hadde på nittitallet, tror jeg det er bra det kommer fram i lyset det som nå skjer, slik at vi kan gjøre noe på et langt tidligere tidspunkt enn det vi gjorde den gangen. Det er nå vi som fellesskap kan trå til og være der for ungdommene våre, ikke når det allerede har gått altfor langt for svært mange. Skal vi greie gjøre noe for et felles ungdomsmiljø, tror jeg det er viktig at vi nå bryr oss om ungdommene som et fellesskap, og ikke bare bruker ressurser på dem som står oss aller nærmest i hverdagen.

At noen få ungdommer uttaler at de ønsker seg tilbake til nittitallstilstander igjen, og ser filmen min som en slags kultfilm, synes jeg er trist. Jeg vil gjerne snakke med disse ungdommene, og er også i dialog med kommunen om å få til egne visninger med etterfølgende samtaler med ulike ungdomsgrupper. Det er jeg positiv til, så lenge vi har et opplegg rundt det, der miljøteam er med og har spesielt fokus på dem som krever ekstra oppfølging. Vi skal lytte til dem som jobber tettest på ungdommen og kjenner dem best.

Les også Terje Eidsvågs anmelelse av filmen: Vilt og vondt i Verdal

Det at noen ungdommer uttaler å ha filmens beskrivelser av nittitallet som et slags ideal, er antagelig et symptom på noe underliggende som har gått galt lenge før filmen ble produsert, og som det derfor er bra blir tatt tak i. Disse ungdommene trenger helt klart å bli tatt på alvor og pratet med. Det krever mye ressurser, men det er derfor viktig at de ressursene er der, og at ikke enkeltlærere eller miljøarbeidere må stå alene i sitt viktige arbeid for enkeltindividene. Jeg har hørt miljøterapeuter fra Verdal holde foredrag, og er full av beundring for den måten de jobber på.

Hvorfor har vi fått mer uro i Verdal nå etter en periode for noen år siden med rolige ungdomskull? Jeg tror ikke det går an å finne ett enkelt svar på dette.

Kanskje kan det ha med at nittitallsungdom som selv opplevde mye uro, nå har barn som er ungdommer? Det var mange som hadde vanskelige liv da, som i dag har ungdommer som har vokst opp med foreldre i krevende livssituasjoner.

En annen spekulasjon som jeg hører oppstår blant foreldre på min alder, handler om at kommunen la ned MOT. Kan det ha vært medvirkende til økt uro i ungdomsflokken? Det er det også svært vanskelig å finne noe fasitsvar på, og derfor skal vi passe oss for å mene noe svært bastant. Hvis vi tar bort ett tilbud, er det viktig å erstatte det med noe annet vi tror fungerer bedre, tenker jeg, og det er det mulig kommunen allerede har gjort, for alt jeg vet.

Kan den økende uroen skyldes at vi som fellesskap har slappet litt for mye av i fokuset på forebygging i en periode?

Kanskje kan nok også den økende uroen skyldes strømninger nasjonalt og ellers i regionen. Jeg hørte nylig fra en kjenning som er lærer på Levanger ungdomsskole, at det er like ille der, og at hun som lærer ofte føler seg utrygg på jobb. Nylig kunne vi også lese at de i Meråker har store utfordringer nå.

Som dokumentarist kan man aldri gardere seg mot forskjellige reaksjoner på en film. Det kan heller ikke journalister når de skriver artikler i avisa, forfattere når de skriver bøker, eller musikere når de skriver låter. Jeg er likevel i den tro at det ikke er lurt å la ting bli usagt, og at vi har større muligheter til å ta tak i rett tid hvis vi snakker høyt om ting, enn at vi dysser det ned.

Allerede for tre år siden ringte alarmklokkene. al «Ørabanden» var allerede et etablert begrep i ungdomsmiljøet, og helt i starten på skoleåret den gang ble det sendt mange bekymringsmeldinger til barnevernet på mange forskjellige ungdommer. Det ble meldt om hissig oppførsel og liten respekt for ordenspersoner fra mange elever. De er ungdommer som trenger mestringsfølelse på andre områder enn de har i dag. Og foreldrene deres trenger hjelp til å skape denne mestringsfølelsen for dem, det er ikke sikkert de klarer det alene.

Jeg har det fra mange ulike kilder når jeg sier at den uroen vi nå ser i ungdomsgjengen under 18, ikke har oppstått i år. Likevel er det godt mulig det har blitt verre i år, og da må vi ut og gjøre noe.

Jeg ønsker med dette å støtte kommunen og politiet sitt initiativ for fornyet fokus på godt ungdomsmiljø i Verdal. Ikke bruk opp energien på å finne syndebukker.

Si NEI til alkohol før 18 år! Lær ungdommen å ha respekt for sine medmennesker. Bry deg om flere enn bare din egen ungdom og den gjengen han eller hun henger med.

Jeg lover å prøve det jeg har ressurser til! Og jeg har bestemt meg for å si JA til å gå kveldsravn/natteravn.

Oppfordrer med det samme foreldre i Levanger og Steinkjer til å ta tak på samme vis. Det er flere som mener dere har samme utfordringer der med gruppen under 18 år. Ta i alle fall en prat om det før det går for langt. I Verdal har vi tradisjon for å kalle en spade for en spade. Det er jeg glad vi gjør nå også.

Kultfilm: Havfruparken ved Verdal industripark er i dag nedgrodd og gjerdene er rustet. Men det var her de store, ville festene foregikk på 1990-tallet. Nå kalles filmen «I skyggen av oljeeventyret» er kultfilm for en ny gjeng i Verdal. Her er Siv Engelin og dokumentarfilmskaper Marte Hallem. Foto: LEIF ARNE HOLME