Når de humanistiske fagene flytter, må de kunne oppleve en forbedring for sin egen del. Et knippe tilfeldige satellitter rundt Gløshaugen holder ganske enkelt ikke.
Det er en forunderlig ting med de to store prosessene man har hatt med å diskutere og utrede flytting av Dragvoll-miljøene til sentrum, at det har vært så lite oppmerksomhet om kvalitetene ved hva man flytter fra. Miljøet på Dragvoll er et kompakt og sosialt universitetsanlegg, som var forut for sin tid da det ble bygd på 70-tallet, med seinere utvidelser. Dette anlegget ble utformet i en periode da man la vekt på arkitekturen som en «sosial maskin», mer enn som overflateestetikk.
LES OGSÅ: Campusutvikling er byutvikling
De humanistiske fagene fikk et anlegg hvor det er lagt stor vekt på den tette sammenhengen mellom fagene, med fellesfunksjonene, og de store sosiale rommene for ansatte og studenter. Gjennom strukturen fokuserte man på tilpasningsdyktighet til alle slags endringer i organisasjon og kapasitet som man alltid vet kommer.
Det har rent en del dokumenter i havet siden flyttedebattene startet. Det ble lagt til grunn at når de humanistiske fagene skulle flyttes til Gløshaugens naboskap, så var det mot vest, ned i Elgesetergate, retning Øya. Arkitektkonkurransen hadde en svært vanskelig oppgave, men vinneren var en genistrek på sitt beskjedne vis. Som det er pekt på av flere, må føttene settes ned for en ny vurdering av forutsetningene, når konkurranseresultatet nå viser seg å ikke kunne brukes. Dette nevner også Dag Kittang i sin kronikk 15.03. Det man sitter igjen med av prinsippet om «retning vest» er noen vanskelige og knappe tomter hist og her, mot vest og nord, hvorav universitetet er eier av få/ingen.
Hvordan skal campus skape en bedre by
Mellom disse spredte tomtene er det avstander, barrierer i form av veitrafikk og bratte bakker. Det pekes også på et område med verneverdig trehusbebyggelse (Grensen). Dag Kittang har en visjon om en Elgesetergate mer eller mindre befridd for biltrafikk. Men tross mindre trafikk enn i dag, vil den bli utformet som en av byens hovedgater, ikke som en akse i universitetscampus. Og om Kittang fikk visjonen om bilfri gate oppfylt, ville det ikke bety flere byggetomter.
Klæbuveien og Elgesetergate er langt på vei et ferdig utbygd område. Det som gjenstår er tilfeldige fragment, uten struktur og indre sammenheng. Det vil ikke ligge til rette for framtidige endringer i faglig organisering, endringer i størrelsen på fag og i krav til sammenheng mellom fagområder. Kan de humanistiske miljøene la seg by dette? Det opplegget man sitter igjen med er hva man ville tro et universitet ville flytte fra, ikke til. Man bytter bort de tette og sosiale sammenhengene i det humanistiske miljøet, for å få gangavstand til Midtbyen og gang-/ klatreavstand til Gløshaugen. Det er et dårlig bytte.
Les også: Campus vil føre til mer hyblifisering
Ved å sette foten ned og se på forutsetningene i lys av det som nå er status, må området sør for realfagbygget hentes fram igjen. Her er det vist ved tidligere studier at det er areal nok. Det kan bygges et strøk eller gateløp fra realfagbygget til jernbanen, og kanskje lenger. I et slikt strøk kan de gode sidene ved Dragvoll-anlegget tas med og dyrkes videre, til ett tett og sammenhengende miljø, mellom fag, studenter og fellesfunksjoner. Fleksibiliteten mellom fagområder som ivaretar framtidige omstruktureringer kan lett ivaretas. Gangavstandene vil være korte og friksjonsfrie. Og ikke minst: kontakten med Gløshaugen vil ikke kreve at bratte bakker forseres – den blir faktisk god!
En utvikling i dette området vil gi bedre tilgjengelighet fra studentbyene, og det kan ligge til rette for bygging av flere studentboliger videre mot sør. I den gamle trehusbebyggelsen i og rundt Midtbyen har hyblifiseringen etter hvert nådd et uakseptabelt nivå, og det vil være et godt grep å vende nesa og framtidig boligutvikling mot sør. Også for dette aspektet er det nødvendig at universitetet tar ansvar.
Det som gjenstår er innvendinger mot at utviklingen vil skje lenger fra sentrum, og utenom dagens etablerte gater. Til dette er det to ting å si.
Et urbant universitet behøver ikke «snylte på» eller i verste fall «overta» bygater fra de epoker da man fikk til denne typen bybygging. Urbane kvaliteter kan skapes, også i dag. Trondheim sentrum kan få genuint urbane kvaliteter også i sine moderne utvidelser – og det finnes langt nyere eksempler på dette enn Dragvoll. Funksjonsblanding, der også ikke-universitetsfunksjoner får plass – som faglig relaterte selskaper og organer, studentboliger, tjenester – er en mulighet som ikke var til stede på 70-tallet, men bør tenkes inn nå. Dette er en faglig og organisatorisk utfordring!
Ingenting av dette er mulig under prinsippet mot vest og nord, slik det tar seg ut nå. Det kan aldri bli kompakt, aldri en visjon.
Det andre som kan kommenteres er at andre universitetsbyer, eksempelvis Oslo eller Tromsø, må synes at trangen til å klemme universitetet inn i vårt vesle bysentrum kan virke noe manisk. Utvidelsene ligger uansett sentralt i Trondheims sentrumsområde, med helt greie gang- og sykkelavstander.
Når de humanistiske fagene flytter til sentrum må de kunne oppleve en forbedring for sin egen del, som del av universitetet. Det som bygges må bli et miljø som bygges på skuldrene av Dragvoll. Et knippe tilfeldige satellitter rundt Gløshaugen holder ganske enkelt ikke.