Kronikk

Palestinske flyktninger på kanten av en katastrofe

Jeg kom nylig hjem etter et besøk der nede. Inntrykk vi sitter igjen med er rystende.

«Situasjonen har gått fra vondt til verre. Mye verre» skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra flyktningeleiren Shatila i Beirut i Libanon.  Foto: JEKATERINA SAVELJEVA, Reuters

Saken oppdateres.

I de palestinske flyktningleirene i Libanon er nøden alltid større enn hjelpen som tilbys. Leirene var ment å være midlertidige, men her har palestinere levd i permanent eksil i 70 år. Jeg kom nylig hjem etter et besøk der nede. Sammen med resten av Fagforbundets delegasjon besøkte vi Norsk Folkehjelps partnerorganisasjoner og prosjektene Kvinner Kan og Unge Kan. Inntrykk vi sitter igjen med er rystende.

UNRWA ble etablert i 1949 som FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger. UNRWAs oppgave er å dekke de grunnleggende behovene som tak over hodet, helsehjelp og skole.

Da FNs flyktningkonvensjon og FNs høykommisjonær for flyktninger (UNHCR) ble opprettet i 1951, ble det bestemt at palestinerne ikke skulle omfattes av flyktningdefinisjonen. Dette har ført til at palestinere på sett og vis er annenrangs flyktninger ettersom UNRWA er finansiert av FN-landenes frivillige bidrag og er kronisk underfinansiert, mens UNHCR finansieres av faste bidrag.

Les også: Norge bekymret over bistandskutt til palestinske flyktninger


De palestinske flyktningene i Libanon kommer særdeles dårlig ut. De faller mellom mange stoler. I frykt for at flyktningene skal påvirke den politiske maktbalansen som er basert på demografi, har landet ikke integrert dem i det libanesiske samfunnet, slik nabolandene i stor grad har gjort. De mangler rett til å eie fast eiendom og er utestengt fra et stort antall yrker, fra offentlige helsevesen og skoler.

Ettersom Palestina ikke er anerkjent som en egen stat, regnes palestinerne som statsløse, og faller derfor utenfor definisjonen «utlending» i libanesisk lov. De har dermed også færre rettigheter enn andre utlendinger i Libanon. Palestinerne er fullstendig avhengige av UNRWA som driver de 12 offisielle flyktningleirene i Libanon, skoler og helsesenter.

Vi møtte en sliten Gwyn Lewis i UNRWA. Nestlederen for UNRWAs arbeid i Libanon bruker mesteparten av tiden sin til å be om mer penger til organisasjonen. Hun forteller at de siste månedene har vært mørke, og fremtiden er enda dystrere. UNRWAs pengekasse er tom i slutten av mai. Hverdagen til de ansatte er preget av usikkerhet og følelsen av å aldri strekke til.

Opptatt av debatt? Les også: Trondheim kommune har i sin grenseløse sjenerøsitet lenge tilrettelagt gratis fotbad for fotgjengere


Situasjonen har gått fra vondt til verre. Mye verre. En av flere grunner heter Donald Trump. USAs president forkynte i januar i år at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad og at USA holder tilbake halvparten av sitt bidrag til UNRWA. Tatt i betraktning at USA er UNRWAS klart største bidragsyter, med rundt 30 prosent av organisasjonens totale bidrag, kjennes dette som et jordskjelv for organisasjonen. Det satte i gang kaos og frykt blant de palestinske flyktningene i leirene.

Leirene er overbefolket. Etter at krigen startet i nabolandet Syria, har det strømmet på med syriske flyktninger, blant dem også mange palestinske flyktninger fra Syria. Situasjonen gjør at trange leirer er blitt enda trangere. Større press på skoler og helsetilbud, og en framtid som ser enda mer dyster ut.

Rundt om i leirene får vi samme beskjed overalt, Trump må øke støtten til UNRWA, Europa må øke støtten og ta ansvar når USA svikter. Folk er fortvilte, det arrangeres demonstrasjoner, spenningen er stigende, væpnede konflikter forekommer oftere og oftere. En kvinne vi møtte sier at det internasjonale samfunnet ikke må spørre seg hvorfor vi ser en økning av radikale, men snarere spørre hvorfor det ikke blir enda flere. Desperate mennesker gjør desperate valg.

Mer debatt: Denne uka felles trærne våre, og en gammel villaeiendom fra 1925 har mistet alle sine store trær


En raskt titt på nettsiden til UNRWA sier en god del om situasjonen. Siden er omgjort til en storstilt innsamlingsaksjon fra private og bedrifter. Men det er ikke private bidrag som skal sørge for å holde UNRWA flytende, det er det FNs medlemsland som skal.

Norge har et stort ansvar. Som leder av giverlandsgruppen for Palestina i mange år, samt Oslo-avtalen, gir Norge en sentral rolle når det gjelder palestinernes situasjon. Norge er i dag en av de største bidragsyterne med våre 125 millioner kroner i kjernebidrag. Mens for eksempel svenskene bidrar med rundt 470 millioner svenske kroner i kjernebidrag, så her er det rom for økning. Og den må komme. Hva gjør så utenriksminister Ine Søreide Eriksen? Hun sørger riktignok for å framskynde Norges bidrag for å bøte på bortfallet av amerikanernes bidrag, men slutter seg til USA og sier at organisasjonen trenger reformer for å gjøre den bærekraftig.

Hva er utenriksministerens bærekraft i UNRWA? Kutt i antall stillinger sier Norges ambassadør i Libanon, Lene Natasha Lind. Når vi spør Gwyn Lewis i UNRWA hvordan UNRWA kan kutte utgifter, så er svaret nokså urovekkende. Her handler det om minimumsstandard på tjenestene som tilbys, som for eksempel skoleklasser på 50 barn. Det handler om å ikke gjøre nyansettelser når noen slutter, det handler om å kutte overtidsbetalingen til de ansatte og ikke sette inn vikarer når noen er syke, og det handler om å kvitte seg med essensielle støttefunksjoner som renhold og drift. Er det dette, pluss en massiv nedbemanning, som er utenriksministerens bærekraft?

Krisemøtet i Roma 15. mars, som UNRWA og utenriksministrene fra Sverige, Jordan og Egypt inviterte til, resulterte i at Norge ga tilleggsstøtte på 105 millioner som er en økning på 10 millioner fra tilleggsstøtten gitt i fjor. Det kan vi ikke slå oss til ro med. Norge kuttet tross alt støtten til UNRWA i 2015 med 25 millioner.

Debatten om Norges moralske forpliktelse til å høyne vårt bidrag må komme i Stortinget straks. Palestinerne i flyktningleirene i Libanon kan ikke vente lenger.


Hør våre kommentatorer og gjest Ingrid Skjøtskift snakke om ordførerkandidaturet, Høyre-landsmøtet, Trøndelag Ap og D.D.E.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå