Kronikk

Studentene er ikke «sykt ensomme»

Å si at ensomhet er et massivt studenthelseproblem, blir feil. Vi skal likevel ikke underslå alle funn i undersøkelsen til Folkehelseinstituttet og Studentsamskipnadene .

Ta kontakt: Sørg for å være til stede der folk er. oppfordrer kronikkforfatteren.  Foto: May Frank NRT scanpix

Saken oppdateres.

Som psykolog i en av Norges største studentbyer er det nær sagt selvfølgelig at undersøkelsen Folkehelseinstituttet og Studentsamskipnadene har gjennomført i samarbeid, om psykisk helse i studentbefolkningen, vekker min interesse.

NTNU-rektor Gunnar Bovim snakket om ensomhet i sin tale til alle de nye studentene på immatrikuleringen.

Flere medier har også publisert saker rundt rapporten. Det lyder unisont at vi ønsker å ha et inkluderende samfunn. Vi synes tall som en av tre er altfor høyt. Det er det i og for seg lite grunn til å være uenig i. Jeg deler bekymringen og er veldig bevisst på alvoret, blant annet belyst gjennom de omfattende helsemessige konsekvensene av den formen for ensomhet som fører til isolasjon og utenforskap. Jeg er imidlertid skeptisk til den alarmen som har gått rundt temaet.

Les også: Skriver bok om å være psykisk syk

Jeg ønsker på ingen måte å bagatellisere det faktum at ensomhet utgjør en helserisiko for den som virkelig lider under det, men samtidig er det god grunn til å rette et kritisk, utforskende søkelys mot tallmaterialet bak. Forsker Marthe Schille-Rognmo har pekt på mange potensielle metodiske svakheter i Folkehelseinstituttets kartlegginger. I et intervju i «Psykologtidsskriftet» påpeker hun blant annet at spørsmålene stilles på en måte som ikke egner seg for å få et godt bilde av omfang og alvorlighetsgrad. Fire svaralternativ i spennet fra «Ikke plaget i det hele tatt» til «veldig mye plaget» på spørsmål som: «Har du i løpet av siste uke følt deg ensom?», fanger ikke opp nyanser som rettferdiggjør konklusjoner om psykisk uhelse.

Les også lederen: Uakseptabelt mange selvmord i psykiatrien

Spørsmål av denne typen kan ikke benyttes til å si noe presist om verken symptomtrykk, intensitet, eller noen reell, underliggende psykisk helsetilstand. Folkehelseinstituttet mener likevel å ha belegg for en påstand om å fange opp symptomer på en rekke psykologiske belastninger. Forutsetningen for at dette medfører riktighet er at normale følelser som tristhet behandles som likeverdig med depressivt symptom.

Det blir feil å si at ensomhet er et massivt studenthelseproblem, men vi skal likevel ikke underslå alle funn i undersøkelsen. Det er sannsynliggjort at undersøkelsene over flere år måler det samme, selv om vi ikke har presis informasjon for ensomhet i noen klinisk og tiltakskrevende forstand. Tallene viser at studenter kan være spesielt utsatt for å kjenne på ensomhet. Den sammenlignbare Ungdata-undersøkelsen viser at tendensen ser ut til å være økende over en tiårsperiode. Dette finnes det flere mulige forklaringer på.

LES KOMMENTAREN: Fem grunner til at studietiden blir den beste tiden i livet

Ensomhet er en normaltilstand i enhver krevende situasjon hvis man ikke har hatt tid eller mulighet til å opparbeide seg en trygghet i nettverket rundt seg. Tilværelsen som skoleelev eller student kan oppleves som et individualistisk prosjekt, med høye krav til selvstendighet og tilpasningsevne. Prestasjoner både faglig, sosialt og i fritidsaktiviteter vurderes heller ut fra hva man ser rundt seg enn ut fra egne verdier, ønsker, behov og forventninger. Dette kan fort føre til en feilaktig evaluering av ens egen faglige og sosiale kompetanse, samtforsterke opplevelsen av å ikke strekke til, eller ha nok å by på ovenfor omgivelsene.

Noen er mer innadvendte enn andre og ikke like stor appetitt på å få med seg alt som skjer. Overalt ligger det en slags forventning om utadvendthet, og kanskje særlig i den første tiden av studier ved universitetene. Selve definisjonen av ensomhet og sosial vellykkethet kan like gjerne komme utenfra. Det vil si at noen helt sikkert har rapportert ensomhet og isolasjon ut fra at de har færre venner, eller er med på færre arrangementer enn de utadvendte som vises veldig godt rundt seg. Det er når ensomhetsfølelsen skaper store barrierer for å opprettholde sin vanlige fungering og utfoldelse at vi snakker om ensomhet som en helserisiko på linje med røyking. Hvor stor andel av studentene som er i en slik posisjon har vi ingen oversikt over, fordi undersøkelsen Folkehelseinstituttet har gjort ikke fanger opp slike nyanser.

Mange går rundt i årevis og holder vanskelige ting for seg selv og sliter. Hva kan vi gjøre med dette? Snakk med en prest!

Jeg er like opptatt av folkehelse som nevnte institutt, men tror studentpopulasjonen er bedre tjent med informasjon om normalpsykologi enn med alarmklokker som ringer på tynt grunnlag. Vi skal ikke male med svart og si at det er 20–30 prosent sannsynlighet for at du er sykt ensom hvis du er student.

Avslutningsvis til alle studenter og skoleelever: Negative følelser er signaler om at noe ikke er som det skal i livene våre, at noe bør endres. Følelser er ikke en evaluering av deg selv som person, men en evaluering av det som skjer med og rundt deg. En følelse av ensomhet forteller oss at det ville vært godt for oss å ha noen å snakke med, ikke at vi er utilstrekkelige. Om vi assosierer ensomhet med mislykkethet og lav sosial status, eller andre former for negativ selvevaluering, kvier vi oss for å ta kontakt istedenfor å lytte til disse viktige signalene.

Les også: Midtnorsk jumboplass i psykisk helsevern

Sørg for å være til stede der folk er. Om anledningen byr seg, forsøk å ta kontakt med noen og/eller inkludere noen rundt deg. Om den ønskede responsen uteblir, er det deres tap, ikke ditt. Hvis opplevelsen av ensomhet skulle vedvare over måneder, og påvirker evne og motivasjon til å tilpasse seg den daglige studenttilværelsen, er det grunn til å oppsøke hjelp. Skolene og studentsamskipnadene har helsetilbud som står klare til å ta imot. Om ikke med behandling eller konkrete tiltak, så i det minste med en faglig vurdering av individuelle behov som ingen undersøkelse på gruppenivå kan få tak i. At hver enkelt jobber med å inkludere, ta vare på og oppsøke hverandre er likevel langt viktigere enn noe annet for å bekjempe ensomhet uansett alvorlighetsgrad.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå