Kronikk

Trondheim – tar du utfordringen?

25 ungdommer trenger en time eller to av uka di. Det vil bety veldig mye for dem. Og det beste av alt – du trenger ikke gjøre noe utenom det vanlige.

«Kan du ta med en ungdom på det du likevel gjør, det være seg tur med bikkja, se på ungene spille kamp eller ta en kaffe i byen?» spør kronikkforfatteren.«Kan du ta med en ungdom på det du likevel gjør, det være seg tur med bikkja, se på ungene spille kamp eller ta en kaffe i byen?» spør kronikkforfatteren. 

Saken oppdateres.

I Trondheim bor det nå rundt 200 enslige mindreårige flyktninger. Noen er helt nye i byen vår, andre har vært her en stund – felles for dem alle er at de er kommet hit alene. Uten mamma. Uten pappa. Kanskje har de ikke engang mulighet til å ha kontakt med familien i hjemlandet.

Mange av dem er så unge som 15-16 år. De krummer nakken og tar fatt på den voldsomme oppgaven med å stable et liv på bena, i et ukjent land, med opplevelser i bagasjen de færreste av oss kjenner til.

Akkurat som våre egne barn er disse ungdommene vår viktigste ressurs. De skal også bli neste generasjon sykepleiere, snekkere, bussjåfører, gründere, naboer og trenere. På veien dit trenger de vår hjelp til å finne fotfeste her hos oss.

Les også: Venn fra mottaket på Sørlandet forteller om siktede:- Han spiste ikke, sov ikke, dusjet ikke


En vennefamilie vil være et bruhode inn i det norske samfunnet, et holdepunkt i hverdagen som kan bistå på det praktiske og medmenneskelige plan. Dette vil gi ungdommene en mye større mulighet til å finne seg til rette i det norske samfunnet og delta i fellesskapet.

Noen av disse barna (det er det de er) har fått vennefamilie gjennom Røde Kors. Rundt 50 trondheimsfamilier har dannet vennskap med hver sin ungdom. I dag skal de kanskje spise middag, se en fotballkamp eller gå tur med hunden sammen.

Om et par uker har vi vært vennefamilie i to år. «Vi» er en helt vanlig familie – mamma, pappa, tre barn i grunnskolen. Mamma har en hektisk jobb og mange venner allerede, pappa reiser en del og er fotballtrener for et lag med 8-åringer.

Alle barna er aktive med kulturskole og idrett. Kalenderen vår er full. «Vi har det så travelt».

Les mer: – Jeg håper Kokob blir her, at vi fortsatt kan være sammen



Men så trengte vi ikke ekstra tid. Vi ofrer INGEN TING. Det vi gjør, er å inkludere én til rundt middagsbordet, på fotballkampen eller på søndagsturen.

Han er kommet hit fra Afghanistan og slår sakte men forhåpentligvis sikkert røtter i Trondheim. Vi lærer masse og kjenner på viktigheten av å bidra til noe som er større enn oss selv, samtidig som relasjonen ikke er mer eller mindre forpliktende enn et vanlig vennskap.

Jeg er stolt av å vise barna verdien av frivillighet og beundrer deres uforbeholdne evne til å møte det ukjente. Den kan vi voksne lære mye av!


For to uker siden rammet sorg og mørke mange av disse ungdommene. En dypt tragisk hendelse for de involverte og skremmende for oss andre.

Men – hendelsen har dessverre også kraft til å gjøre arbeidet med integrering vanskeligere. Den kan skape frykt og større avstand mellom «oss» og «dem». Med et slikt bakteppe er det viktigere enn noen gang at vi åpner byen og den trygge, gode hverdagen vår for alle som bor her.

Av de 200 enslige mindreårige trønderne er det så langt 50 som har vennefamilie og 25 ungdommer som står på en venteliste som bare blir lengre for hver dag. Mer enn en tredjedel av disse barna har altså strukket hånden ut. De ønsker å bli kjent med deg. De byr opp til vennskap. Hva svarer du?

«Vi har det så travelt».

Opptatt av debatt? Les også: Vi har planer om å gjøre noe spennende på Solsiden


Ingen av oss kan hjelpe «alle», men mange av oss har både tid og rom til enda en venn i hverdagen vår.

Kan du bytte bort en time med surfing på mobilen eller en episode av favorittserien i uka? Kan du ta med en ungdom på det du likevel gjør, det være seg tur med bikkja, se på ungene spille kamp eller ta en kaffe i byen?

Ja, det kan du.

Det holder ikke å heie på naboen eller kollegaen din som allerede er engasjert i frivillig arbeid. Det gjør ikke ventelista kortere. Den blir lengre. Du må engasjere deg selv!

Mer debatt: Jeg ser dette blir helt feil, men RBK utløser ikke lenger de helt store følelsene hos meg



«Jeg synes vi burde snakke mer om hvordan samfunnet, du og jeg, kan bidra til god integrering», skrev Sonia Ahmadi i Adresseavisen tidligere i måneden. Det offentlige står på for disse ungdommene, men de trenger et nettverk utover det. De skal stable et liv på beina, og vi må bidra til at Trondheim er et godt sted å bo for oss alle – også de enslige ungdommene.

Det bor tusenvis av familier i byen vår – 25 familier er ingenting. Men for de enslige ungdommene kan akkurat din familie utgjøre en stor forskjell. Det er lett, det er givende, det tar overraskende lite tid og det er ikke en byråkratisk prosess. Send en epost i dag til Sonia.Ahmadi@redcross.no eller ta kontakt med meg på Facebook, så får du vite mer.

Og husk – alle typer familier er gode nok. Stor familie, liten familie, to mammaer, to pappaer, enslige foreldre, barn eller ikke barn, ung eller gammel…

Kjære Trondheim – greier vi å halvere ventelista før året er omme?

Tar du utfordringen?


Hør våre kommentatorer snakke om varslerbråk, Høyres nominasjon, Håkon Blekens raseri og om tiden da folk kjøpte plater

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten


Kronikkforfatteren: Siri Selnæs er grafisk designer i Tank Trondheim og mamma i en vennefamilie 

Kronikkforfatteren: Siri Selnæs er grafisk designer i Tank Trondheim og mamma i en vennefamilie 

På forsiden nå