Kronikk

Skam dere politikere

Vi er mange foreldre som i flere tiår har stått på for at våre barn skal få sine rettigheter som innbyggere i Trondheim.

I juni i 2015 vedtok bystyret en strategisk plan for å bedre forholdene for mennesker med utviklingshemming i Trondheim. Ingen av resultatmålene i planen er blitt nådd, mener innleggsforfatterne.  Foto: NTB / Scanpix

Saken oppdateres.

Våre barn er mellom fem og femti år gamle. De har det til felles at de har en utviklingshemming som kan hindre dem i å stå på sine krav for å få sine rettigheter. De trenger støttepersoner og talsmenn. De trenger ulik grad av personlig bistand til dagliglivets aktiviteter, arbeid og fritid. Som alle foreldre ønsker vi at våre barn skal få gode liv og leve likeverdige liv som andre på samme alder. Vi slåss for at det skal gjelde alle mennesker med utviklingshemming.

LES OGSÅ: Tuva (12) kjemper for å bli hørt

Etter reformen på nittitallet, da institusjonene for utviklingshemmede ble lagt ned, trodde vi menneskerettighetene skulle bli gjeldende for alle. Slik har det ikke blitt. Som foreldre har mange av oss vært svært aktive for å få politikere og administrasjon i Trondheim til å legge til rette for likeverdighet og livskvalitet for våre barn. Både med statlige tilskuddsordninger og kommunale bidrag, og med mange gode fagfolk burde det være mulig. Som foreldre har vi dessverre sett at tilbudene har blitt dårligere år for år. Det er langdryge og tøffe kamper vi står oppe i.

Vi har jobbet som brukerrepresentanter i diverse kommunale sammenhenger, vi har arrangert møter i våre rettighetsorganisasjoner, skrevet brev til bystyret, formannskap og rådmannens stab. Vi har skrevet mange skarpe leserinnlegg og kronikker i Adresseavisen og vært på TV og radio. Men når det kommer nye budsjettår, møter vi alltid veggen. Vi blir sjelden kontaktet av politikere. De hører oss kanskje bak nedtrukne gardiner, men gjør svært lite for å bedre levekårene til mennesker med utviklingshemning. Dette er sannsynligvis den eneste gruppen som har fått reduserte levekår de siste ti år. Det er ikke så rart vi blir både sinte, lei oss, skuffet og forbanna. Slikt blir man også sliten av, men så lenge vi klarer det må vi bare stå på, på vegne av våre barn. De er de svakeste av de svake. Dette er et uttrykk jeg ikke liker så godt, men i denne sammenhengen blir det en riktig beskrivelse. Det er de som står bakerst i køen.

LES OGSÅ: Politisk drakamp om Aurora (2,5)

I 2014 inviterte rådmannen til et bredt samarbeid om å lage en strategisk plan for å bedre forholdene for mennesker med utviklingshemming i Trondheim. NFU og flere brukerorganisasjoner var med, fagfolk innen forskning, habilitering, utdanning (NTNU) og nasjonalt kompetansemiljø (NAKU) og kommunens egne fagfolk innen feltet var aktivt med i utarbeiding av planen. Arbeidet pågikk i omtrent et år, og forventninger om bedre levekår for voksne mennesker med utviklingshemming ble sådd. Noen av oss var faktisk optimistiske og følte vi hadde hatt innflytelse.

Planen fikk tittelen: En bedre hverdag for alle. I juni i 2015 vedtok bystyret denne strategiplanen som gjelder ut 2018. Slik jeg ser det har ingen av resultatmålene i planen blitt nådd. Strykkarakter! Hvor har trondheimspolitikere vært? Både Rita i posisjon og Ingrid i opposisjon må ha sovet i timen. Eller har de rett og slett ignorert grunnleggende menneskerettigheter til noen av byens innbyggere? Dette gjelder nesten 600 voksne personer og deres pårørende.

LES OGSÅ: Er mor og far for døve innvandrere

I juni 2016 ble det vedtatt at ventetiden på å få tildelt bolig ikke skal overstige seks måneder. Nå i 2018 er gjennomsnittlig ventetid tre år og én måned! 5. oktober kan Torstein Vik fortelle at hans datter på 43 år har ventet i 16 år. Han synes trondheimsbudsjettet er dyster lesing. I de senere år har ca. 50 personer stått på denne ventelisten. Kommunen mottar statlige overføringer på om lag 650000 kroner, også for dem som ofte får minimalt med tjenester. Samtidig sies det rett ut fra ansvarlige myndigheter at det ikke er økonomiske midler til drift (tjenester de har rett til å få) hvis alle hadde fått et sted å bo utenfor foreldrehjemmet!

En annen far, Torgeir Anda, kaller situasjonen et kollektivt svik i Adressa 15. oktober. Både ventetiden på boliger og uholdbare forhold i bofellesskapene er løftebrudd. Han framhever at Trondheim kommune bruker mye mindre penger enn andre store kommuner til tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemming.

LES OGSÅ: Kollektivt svik mot de svakeste

I de årene den strategiske planen har vært gjeldende, har flere foreldre stått fram for å påvirke politikere og rådmannen. Husk det er vanskelig og smertefullt å stå fram å fortelle om sine barn når det er med en negativ vinkling på deres livssituasjonen. Det er ofte siste utvei i et forsøk på å bli hørt. Her er noen eksempler:

I 2015 ble det avdekket store mangler ved avlastningstilbudet på Leistad for ungdom med store bistandsbehov. I november 2016: 30-åringer flest drar vel ikke på julebord med mora si? Hvis den unge damen ikke får med seg en støtteperson eller transport hjem, må kanskje mora stille opp. I desember 2016: «Sønnen min ringer meg om natten i fortvilelse. Han spør hvorfor han ble født, og hvorfor han må bo i et bofellesskap han ikke har det bra».

Høsten 2016 gjennomførte Fylkesmannen et statlig tilsyn ved Moholt bo- og aktivitetstilbud. Kommunen hadde ikke sikret forsvarlige tjenester i form av personlig assistanse til personer med utviklingshemming over 18 år. To år senere, i sommeren i 2018, sto Ingvilds mor fram og fortalte at hun måtte ta sin datter på over 30 år hjem til seg selv. Det ble nødvendig på grunn av dårlige forhold og oppfølging i bofellesskapet der hun bor.

LES OGSÅ: - Hvorfor er det alltid oss som ikke blir prioritert?

Det har ikke blitt en bedre hverdag for menneskene dette handler om. En skam for Trondheim, en by i et av verdens rikeste land.

Hør våre kommentatorer snakke om - Jeg trodde KrF var mer konfliktsky enn det vi ser nå

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten


På forsiden nå