Kronikk

Bør vi alltid redde barnet?

Når et barn fødes alt for tidlig: Har vi alltid en forpliktelse til å gjøre alt for å redde barnet, eller bør vi noen ganger la være?

«Vi brytes mellom ønsket om å redde flest mulig og å unngå unødig lidelse hos de minste og deres familier» skriver kronikkforfatterne.  Foto: Abdullah Khaled,, Reuters

Saken oppdateres.

Nyfødtmedisinen gjør stadig små fremskritt. Grensen for levedyktighet presses nedover, helt ned mot abortgrensen. Å kunne redde et barn født ekstremt tidlig, og bidra til at barn og familie får et godt liv oppleves som svært meningsfylt for alle som jobber med nyfødtmedisin.

Samtidig vet en ikke ved fødselen om et barn født så tidlig vil kunne overleve til et godt liv. Dette reiser spørsmålet om vi bør utsette barnet for plagsom intensivbehandling som kan vise seg nytteløs. Risikoen for alvorlige funksjonshemninger er høy. Hva er den beste avgjørelsen for barnet, og for familien? Og hvem skal egentlig ta avgjørelsen om en skal satse alt på å redde eller ei?

Les også: - De tar abort fordi barnet er veldig sykt


I 1998 ble det avholdt en nasjonal konferanse i Norge, hvor konklusjonen var at livreddende behandling av barn født før svangerskapsuke 23 skulle anses som eksperimentell og frarådes. Barn født etter svangerskapsuke 25 skulle få livreddende behandling. Selv om faren for død og senskader fortsatt er høy, er sjansen for at det kan gå bra såpass stor at behandling er på sin plass.

For barn født i svangerskapsuke 23 og 24 ble det imidlertid ikke gitt entydige anbefalinger. Det ble lagt opp til en individuell vurdering av om man skulle forsøke livreddende behandling. Her skulle en først og fremst skjele til barnets sykdom og leveutsikter, men hensynet til familien skulle også tillegges vekt.

I dag ligger ansvaret for å besvare spørsmålet om man skal forsøke livreddende behandling primært hos ansvarlig nyfødtlege. Men også foreldrene skal bli hørt. Et barn født i svangerskapsuke 23-24 må gjennomgå omfattende behandling før man kan se om overlevelse er mulig. Foreldrenes mening om behandling vil tillegges større vekt her enn senere i svangerskapet.

Les også: Når pappa og pupp blir politikk



I Norge oppstår det altså medisinsk og etisk tvil i uke 23 og inn i uke 24, den såkalte gråsonen. Som lege vil man tilstrebe å inkludere foreldrene for å lande en god beslutning, så fremt situasjonen tillater det og fødselen ikke skjer brått.

Men hvilken praksis har en i andre land, og hvilke refleksjoner ligger bak? For å finne mer ut av det, samlet vi sist sommer en gruppe internasjonale spesialister på feltet på Tautra. Der gikk vi gjennom og diskuterte hvordan barn født på grensen til levedyktighet behandles i de tre skandinaviske landene. I en spesialutgave av fagtidsskriftet Pediatrics er resultatene av disse diskusjonene på Tautra nå publisert.

Bredt beskrevet kom det frem to syn som brytes mot hverandre som begrunnelser for praksisen i de skandinaviske landene:

I redningsperspektivet understrekes det at i og med at barnet er født, er det et menneske med rett til liv. Barnet er en pasient med behov for akutt livreddende behandling, på lik linje med alle andre pasienter. Dette betyr at helsepersonell står overfor en redningssituasjon, og med mindre det er snakk om nytteløs behandling, må man satse alt på å berge barnets liv.

I ansvarsperspektivet understrekes det at barnet er født på levedyktighetsgrensa, og aldri vil overleve uten en massiv medisinsk-teknologisk innsats. Dette perspektivet betoner at det er vi som skaper en redningssituasjon ved bruk av teknologi. Denne bruken må vi ta ansvar for, slik at teknologien ikke styrer våre valg. Og siden det hersker usikkerhet om hva som best for barnet og familien i en slik situasjon, foreligger et særskilt ansvar for å vurdere når man bør sette inn livreddende behandling, og når man bør la være.

Opptatt av debatt? Les også: Da jeg ikke fikk praksis, valgte Nav minste motstands vei og anbefalte uføretrygd


I Sverige er gråsonen satt lavere enn i Norge, og gjelder fødsel i svangerskapsuke 22. Fra svangerskapsuke 23 er livreddende behandling anbefalt. Disse retningslinjene bygger på statistikk fra svenske studier som peker mot at barn født i svangerskapsuke 22 og 23 har stadig bedre overlevelse.

Dermed slår redningsperspektivet inn i Sverige. I Danmark, på den andre siden, står ansvarsperspektivet sterkt. I Danmark har oppfatningene av hvor tidlig en bør behandle vært del av en debatt om fremmedgjørende bruk av medisinsk teknologi ved fødsel. Dermed har man hatt tradisjon for å være mer tilbakeholdne, og hensynet til familien har stått sterkt.


I et redningsperspektiv er det kun barnets beste som er det altoverskyggende hensynet. Å ta foreldrene med på råd gjøres derfor for å belyse hva de mener er best for barnet deres. I et ansvarsperspektiv kan foreldrene også ta hensyn til resten av familien, og her søker vi den avgjørelsen som synes best for så vel barnet som familien på lang sikt.

Mer debatt: Vi holder ut helt forferdelige opplevelser med hjelpeapparatet, for barnas skyld


I Norge står vi i en mellomposisjon mellom det svenske redningsperspektivet og det danske ansvarsperspektivet. Vi brytes mellom ønsket om å redde flest mulig og å unngå unødig lidelse hos de minste og deres familier. Jo lengre ned vi setter grensa, desto flere må lide for at noen få kan ha nytte av det. De aller minste trenger behandling over lengre tid, og blant de overlevende vil det være flere med hjerneskade. Dette taler mot stadig å presse grensa nedover.


Når bør vi redde barnet?

Spørsmålet er opphav til vanskelige valg. Tiden er inne for ny gjennomgang av anbefalingene fra den norske konferansen for 20 år siden. Vi bør ha en grundig og bred nasjonal drøfting som får fram ulike hensyn og perspektiver. Her bør også foreldre og helsepersonell som følger opp barna senere i livet være med.

Slik kan vi legge til rette for kloke beslutninger i nyfødtmedisin, basert på medisinske fakta og tydelige etiske begrunnelser.


Hør våre kommentatorer snakke om: KrF, regjeringen, abortsaken, kronisk norsk og Queen

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten


Kronikkforfatter:  Janicke Syltern er overlege ved Barne- og ungdomsklinikken, St. Olavs hospital 

Kronikkforfatter: Janicke Syltern er overlege ved Barne- og ungdomsklinikken, St. Olavs hospital 

Kronikkforfatter:  Lars Øystein Ursin er forsker ved NTNU  

Kronikkforfatter: Lars Øystein Ursin er forsker ved NTNU  

På forsiden nå