Kronikk

Skolefritidsordningen – tid for et veivalg?

Over åtti prosent av alle førsteklassinger går på skolefritidsordningen (SFO). I dag er både tilgang til og innhold i SFO overlatt til kommunene.

Foreldrene er i gjennomsnitt fornøyde med SFO-tilbudet. Samtidig varierer innhold, planer, pris og moderasjon, forteller kronikkforfatterne. Bildet er fra SFO på Jakobsli skole, der Aleksander Szymon Koziky og Ariana Lovise Denholm spiller sjakk. 

Saken oppdateres.

Dette skaper utfordringer og variasjon, og gjør SFO til en problematisk arena for utsatte grupper, også der man har de beste intensjoner med inkluderende praksiser.

Det siste året har forskere fra NTNU Samfunnsforskning, sammen med Anna-Lena Ljusberg og Nihad Bunar ved Stockholms Universitet, evaluert SFO i Norge. I evalueringen ser vi at barn leker, lærer og trives, og får gode muligheter til å utvikle seg i en alternativ arena knyttet til skolen.

Foreldrene er i gjennomsnitt fornøyde med tilbudet. Samtidig varierer innhold, planer, pris og moderasjon, og i møtet med SFO oppstår ekstra problemer for familier som allerede har utfordringer knyttet til skolehverdagen.

Barnehagene styres gjennom nasjonale rammeplaner, og grunnskolen styres gjennom læreplaner som angir rammer for innhold og undervisning. Det finnes ikke tilsvarende retningslinjer på hva SFO skal være. Kommunene er pålagt å ha tilbud om en SFO, og å ha vedtekter for SFO som blant annet skal angi pris, åpningstider og moderasjonsordninger.

Les også: Kunne fått orden på SFO i fjor høst


Kommunene kan også lage egne planer for innholdet i SFO. I Oslo har man utarbeidet rammeplan som vektlegger SFO som en alternativ læringsarena. I Trondheim har man utarbeidet en kvalitetsplan som understreker at SFO er barns egen fritid, og en arena for medbestemmelse og utvikling.

Mange andre kommuner har planer som i varierende grad tar inn elementer fra ytterpunktene Oslo og Trondheim. Det er stor variasjon i hvordan planene lar seg omsette i handling på den enkelte SFO, og i praksis er det ikke alltid at forskjellene i planer gir forskjell i innhold.

Prisen for de fleste SFO ligger mellom 1500 og 3000 kroner per måned (for et 20 timers tilbud), noe som utgjør 16500 kroner i forskjell per år. Forskjellen mellom dyreste og billigste kommune utgjør 46200 kroner i året.

I tillegg kommer variasjon i moderasjonsordninger der man ikke har moderasjon i én kommune, mens man i nabokommunen kan ha både søskenmoderasjon og redusert pris for lavinntektsfamilier. Enkelte steder har man også gratis plass ut ifra hvilken skole man går på, noe som skaper variasjon mellom skolekretser.

Les også Trygve Lundemos kommentar: Tre grunner til at SFO-skandalen ikke kan fortsette


Har man to barn i SFO og ett i barnehage i Trondheim koster det over 90 000 kroner i året (med unntak av to skoler). I Sunndal betaler man drøyt 45000, mens SFO er gratis i Gratangen og man betaler kun for barnehageplassen.

I barnehagene har man i alle kommuner innført makspris, og en moderasjonsordning som omfatter inntekt og søskenmoderasjon. SFO fremstår som lovløst land i sammenligning.

SFO oppfattes som viktig å delta på for å lære norsk, uten at det gir særlig andre utslag enn at man vil sørge for at barna faktisk oppholder seg på SFO. Dette er også del av begrunnelsen for gratis SFO-plasser på utvalgte skoler i store byer.

Les også: Forskere avdekker enorme forskjeller i SFO


I arbeidet med å gjøre SFO til en inkluderende arena skapes også ny utelukking. Et eksempel er at barn holdes utenfor SFO-arealene når deltidstimene er «oppbrukt», samtidig som foreldrene ikke nødvendigvis kommer og henter dem. Dette skaper vonde og vanskelige situasjoner for barna, og også de ansatte synes dette er vanskelig å håndtere.

En annen utsatt gruppe i skolen er barn med særskilte behov, og særlig med ulike funksjonshemninger. For foreldre til barn med slike behov er ikke SFO et tilbud man kan velge bort dersom man vil stå i jobb.

Foreldrene i denne gruppen er også langt mindre fornøyd med SFO enn foreldre til barn uten slike behov. Ressurser som følger barna gjennom skoledagen blir ofte ikke med til SFO-tiden, og barn sitter alene inne med en voksen mens de andre er ute.

Opptatt av debatt? Les også: Da jeg fikk se Blekens «karikaturer» på tv, reagerte jeg umiddelbart med forferdelse



Foreldre opplever seg presset til å velge spesialskole for barna fremfor nærskolen, for å få et godt nok SFO-tilbud og en helhetlig skoledag.

Denne gruppen har også krav på SFO-plass for femte til syvende trinn for sine barn. Det oppleves som urettferdig at man i mange kommuner må betale full pris for dette tilbudet, mens andre kommuner har gratis plass. Dette blir en ekstrautgift på rundt hundre tusen kroner for enkelte foreldre.

Veien videre for SFO – heldagsskole, samspill eller status quo?

Løsningen på variasjonsproblematikken kan finnes i ulike retninger, som også kan kombineres.

Mer debatt: Jeg opplevde at en skuespiller skjelte ut en tilskuer fra scenen


Man kan styre innholdet i SFO gjennom en tydeligere nasjonal styring og eventuelt rammeplaner. Dette vil gi føringer på lokalt plan, men det er selvsagt ikke et en-til-en forhold mellom planer og praksis.

I tillegg er det gode argumenter for å se på SFO som en annerledes arena enn skole (og til dels barnehage) der barns egenutfoldelse og medbestemmelse settes i sentrum.

En annen retning er å styre tilgangen til SFO, ved å regulere prisen eller moderasjonsordningene for SFO, og å gjøre dette likt på tvers av kommuner, slik man gjør i barnehagene.

Et tredje alternativ er å gjøre SFO til en integrert del av skoledagen, men en slik retning vil være politisk kontroversielt da det i praksis er å innføre en heldagsskole, om enn med et mindre «skolsk» innhold.


Hør våre kommentatorer og gjester i OmAdressert live fra Trøndelagsmøtet

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Hør vår debatt-podkast: De møtte sine jentesuperhelter


På forsiden nå