Kronikk

Trenger vi yrkespolitikere?

Partibroilerne blir stadig flere og flere. De blir yngre og yngre, og får stadig feitere og feitere verv. Jo lenger opp i politikken, jo flere partibroilere og yrkespolitikere, og jo større motstand mot demokratiske reformer.

«Rekrutteringen til politikken finner i stadig større grad sted fra et særdeles ensidig miljø, fjernt fra vanlige folks hverdag» skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra trontaledebatten i Stortinget 2018. 

Saken oppdateres.

Ifølge Pollofpolls.no har 36 prosent av dem som kom inn på Stortinget ved siste valg, kun bakgrunn fra politikk eller interesseorganisasjoner. Over 1/3 av stortingsrepresentantene har med andre ord aldri vært ute i en vanlig jobb!

Hele 75 prosent av representantene fra SV og 45 prosent av representantene fra Arbeiderpartiet faller i denne kategorien. Men det er ikke så mye bedre på borgerlig side.

Broilerandelen i regjeringen er på 55 prosent. Hele 12 av de 22 statsrådene i Solberg-regjeringen, har aldri hatt noen egentlig jobb utenfor politikken, inklusive statsministeren, finansministeren, næringsministeren og arbeidsministeren! De har stort sett aldri vært noe annet enn profesjonelle heltidspolitikere.

Rekrutteringen til politikken finner i stadig større grad sted fra et særdeles ensidig miljø, fjernt fra vanlige folks hverdag. Store velgergrupper og store samfunnsområder blir rett og slett ikke representert.

Les også Tone Sofie Aglens kommentar: Kampen om storbyene

Stortingsrepresentanter og statsråder kan være drevne i å manøvrere i korridorene på Løvebakken og i de mørke bakrommene på Youngstorget og i Høyres Hus, eller i kommunestyret eller fylkesadministrasjonen.

Men hva har de av kunnskap og erfaring å trekke veksler på når de skal ta beslutninger for alle oss andre som lever og virker i det virkelige livet utenfor partikontorene og utenfor Stortinget?

Hva vet en partibroiler om hva det vil si å være lærer, sykepleier, industrileder, skattebetaler, stønadsmottaker eller pensjonist?

Hva gjør det med politikken? Hvilke konsekvenser har det for folkestyret? Har slike politikere tilstrekkelig erfaring til å fatte robuste og kloke beslutninger om livet utenfor partikontorene? Hva driver egentlig politikere som har gjort politikken til yrke og karrierevei? Hvor ligger deres lojalitet?

Ligger den hos velgerne som har valgt dem? Eller ligger den hos vennene og støttespillerne i partiledelsen og nominasjonskomiteen som har nominert dem? Eller er politikere som har gjort politikken til levevei, og dermed gjort seg økonomisk avhengig av den, mer opptatt av deres egen karriere som politikere enn av å ivareta velgernes interesser?

Les også: Ungdomsopprør om færre skoledebatter i Trøndelag

Når offentligheten en sjelden gang får et lite innblikk i partienes indre liv, som under metoo-kampanjen nylig, er det lite som tyder på at det politiske kallet er det mest fremtredende. Egeninteressene står naturlig nok langt fremme blant yrkespolitikerne. Partienes indre liv er ingen søndagsskole.

Intrigene er mange og partibroilerne lærer tidlig om viktigheten av nettverksbygging og fraksjonsvirksomhet. De lærer seg å hestehandle og bytter verv og tjenester seg i mellom. Maktkampen i partiorganisasjonene kan være brutal og har svært lite å gjøre med det vi forbinder med demokratiske prosesser.

Den typiske partibroileren har trådt sine barnesko i ungdomsorganisasjonen og er ofte født inn i partiet som sønn eller datter av etablerte partipamper. De gifter seg og er samboere med hverandre, og utgjør noen ganger rene familiedynastier.

Velgernes involvering i-, kunnskap om- og innvirkning på nominasjonsprosessen er i dag minimal. Og slik ønsker politikerne at det fortsatt skal være.

Les Tone Sofie Aglens kommentar: Talentflukt fra politikken

Formelt er nominasjonsmøtene åpne. I realiteten er de imidlertid nøye styrt av partiledelsen. Hvem som blir nominert er for lengst avgjort på bakrommet. Den politiske novisen, uten etablerte nettverk og støttespillere har sjelden en sjanse overfor etablerte yrkespolitikere.

Typisk nok viser undersøkelser at motstanden mot tiltak for å bidra til økt velgerinnflytelse og økt almen oppslutning om nominasjonsprosessen er sterkere, jo høyere opp i partihierarkiet man kommer. Forståelig fra en yrkespolitikers synspunkt som ønsker mest mulig kontroll over sin egen politiske fremtid. Høyst udemokratisk fra velgers ståsted.

I et demokratiperspektiv er det betenkelig med de tette nettverk og sosiale bånd som yrkespolitikere over tid bygger både på tvers av partigrensene, sett opp mot media og lokale næringslivsaktører og andre med økonomiske interesser, sett opp mot fellesressurser og fellesskapets forvaltning av skatteinntektene. Her kan det ofte være mange som sitter med ulike hatter på flere sider av bordet samtidig.

Jo lenger fartstid som yrkespolitiker, jo tettere og mer omfattende sosiale bånd og nettverk, og jo større risiko for samrøre, klikkdannelse, kameraderi og habilitetsbrudd.

Alle yrkespolitikere er selvsagt ikke korrupte. Men slik partisystemet og det representative demokratiet har fått utvikle seg, med stadig flere partibroilere og yrkespolitikere som har gjort seg økonomisk avhengige av politikken som levevei, er det klart at velgernes innsyn og innflytelse stadig svekkes.

Les også Adresseavisens mening: Destruktiv graving i fortiden

Hva kan vi gjøre?

For det første bør politikerne, hver eneste dag de våkner og hver eneste kveld de går og legger seg, minnes på Erik Byes ord om at de ikke er våre herrer, men våre tjenere. De er folkets tjenere.

For det andre: Rollen som yrkespolitiker må avskaffes. En som skal være folkets representant bør ikke få sitte lenger enn høyst i to valgperioder á fire år.

For det tredje: Nominasjonsprosessen må åpnes mest mulig opp. Internett og e-valgløsninger gjør det teknisk fult mulig for velgerne å delta i nominasjonsprosessen og velge representanter de har tillit til uten å fysisk måtte møte opp på parti- og nominasjonsmøter.

For det fjerde: Det etiske regelverket for politikere, særlig når det gjelder habilitet og forvaltning av fellesmidler, må innskjerpes. Overvåkingsmekanismene må effektiviseres og håndheves av uhildede organer.

For det femte bør folkeavstemninger anvendes i størst mulig omfang, særlig i viktige saker og kanskje særlig i lokalpolitikken.

I dag har ingen av de etablerte partiene noen av punktene over i sitt partiprogram. De er, av forståelige grunner, rett og slett ikke interessert i å gi makten tilbake til velgerne.

Vi trenger kanskje et sjette punkt; nye politikere?

Hør våre kommentatorer snakke om Venstre i krise, brudd i trondheimspolitikken og Kosmorama-suksess

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Hør vår debatt-podkast: Jeg sjekker telefonen min hvert tiende minutt. Sosiale medier er som er rusmiddel

På forsiden nå