Kronikk

Asylpolitikkens grelle og sanne ansikt, sett fra legekontoret

Noen møter på legekontoret mitt gjør mer inntrykk enn andre og utfordrer både hjerte og hode mer enn andre ganger. Mine møter med ungjenta Taibah Abbasi er slike.

Kari Løvendahl Mogstad er fastlegen til Taibeh Abbasi. Hun mener utvisningsvedtaket fra Une er umenneskelig og ikke verdig vårt samfunn.  Foto: Morten Antonsen

Saken oppdateres.

Jeg er Taibahs fastlege, og har gjennom det kommet nokså nært inn på den kampen hun og familien hennes kjemper for å få muligheten til å leve et vanlig og forutsigbart liv her i Norge. Som de har forsøkt å gjøre siden de kom hit til landet i 2012. Mange kjenner til denne familien gjennom mange medieoppslag de siste årene. Familien fikk opphold i Norge i 2012, men mistet den i 2014, og har etter dette kjempet en hard og krevende kamp for å få lov til å bli værende i sitt nye hjemland, der barna faktisk har levd store deler av sin viktige barne- og ungdomsperiode. Nå har de nylig fått et siste avslag på sin klage fra Une (Utlendingsnemnda), og ordlyden i brevet er til å få både frysninger og uvelhet av, også for oss som ikke er truet med å få politiet på døren når som helst.

LES OGSÅ: Abbasi-familien må ut etter endelig vedtak

Jeg skjønner at man er nødt til å både ha regler og reguleringer i et samfunn, også når det gjelder innvandringspolitikk. Men når jeg ser hvordan en familie blir behandlet, og hva det gjør med deres liv og helse, blir jeg både trist og veldig opprørt! Jeg har gjennom mine møter og samtaler med Taibah, blitt kjent med en jente som har imponert meg med sin kvikke og intelligente fremtoning, og med et pågangsmot og vilje av stål. Hun har tross en vanvittig krevende situasjon klart å komme seg gjennom videregående skole, snakker flytende norsk, og har store og konkrete drømmer om fremtiden. Eller, det vil si hadde.

Kari Løvendahl Mogstad  Foto: Kim Nygård

Når jeg nå sist møter henne, har hun akkurat kommet ut fra et flere dagers opphold på sykehuset fordi hun ikke klarte mer. Hun ble alvorlig syk og maktet ikke å stå i dette umenneskelige presset lenger. En jente som i april egentlig skulle ha feiret 20-årsdagen sin, men som knapt nok husker at hun har bursdag når jeg gratulerer henne. Og som sitter foran meg og sier at hun ikke orker mer. Hun er matt i blikket, fremtidshåpet og de fine drømmene er rasert, og mens hun ser på at sine klassekamerater fra skolen reiser ut og starter på sine studier, sitter hun i leiligheten sin sammen med en sliten og nedbrutt mor og syk lillebror, og ikke vet hva natten, eller morgendagen vil bringe. Man blir som lege også tom for forslag, trøst og håp noen ganger.

Les politikernes reaksjoner på vedtaket her.

I brevet fra Une er det mest brukte begrepet «innvandringsregulerende hensyn». Taibah sin lillebror er fortsatt mindreårig, og har også store og alvorlige helsemessige utfordringer. Une understreker at dette egentlig er vektige og viktige hensyn, og at «barnets beste er å få bo i Norge». Likevel lar de altså «innvandringsregulerende hensyn» veie over at de selv mener han har best av å få bli i Norge! Dette er rett og slett helt forferdelig og inhumant, og når jeg ser hvordan de lider dag for dag, og har hatt en umenneskelig tøff tid de siste årene, blir jeg skamfull av å være en del av dette samfunnet. Et samfunn der vi i alle år har hevdet å være nettopp det motsatte, med menneskeverd og nestekjærlighet som viktige pillarer.

Ifølge norsk regelverk har jeg egentlig ikke plikt til å følge opp Taibah i det hele tatt, annet enn for øyeblikkelig hjelp, men hun har ikke rett til noen ordinær helsehjelp. Hun får gå på skolen fordi de viser normal menneskelighet, men staten har nå tatt fra henne og søsknene alle muligheter til å leve ordinære liv, hun kan ikke reise over grensen fordi hun ikke har pass, og å ta seg en liten ekstrajobb eller foreta seg noe som krever en enkel legitimasjon. Hun har blitt ingenting, og det er lett å forestille seg at det krever enorm viljestyrke og psyke å klare å holde ut i en slik situasjon. Une har også argumentert med at det er trygt å sende dem til Afghanistan, fordi lillebror har både mor og storesøsken som kan ta vare på ham. Taibah blir altså gjort ansvarlig for brorens liv og helse og enda mer ufri, på en måte som ingen ville krevd av en ung voksen her til lands.

LES HER: Innvandringspolitiske hensyn veide tyngre enn menneskelige hensyn

Taibah ble født i Iran, og har aldri vært i Afghanistan, det som Une kaller hennes «hjemland», og som de mener hun og familien trygt kan reise «tilbake» til. Hun sier til meg at hun heller vil dø enn å sendes til dette fremmede landet, der det både helt konkret er utrygt, og det for en ung kvinne som henne, er svært usikkert hvordan en fremtid kan bygges, ikke minst ut fra drømmer og muligheter hun faktisk ble forespeilet da de ble ønsket velkommen til Norge i 2012. Hun har dessverre rett i at det hadde vært sikrere å få bli i landet dersom hun ble erklært «gal», eller om hun var død, slik at broren hennes i det minste fikk bli her. Det er noe riv ruskende galt med systemet og med denne saken, når dette faktisk stemmer.

Jeg kjenner stadig en klump i magen, med tanke på om Taibah sender en melding om at nå har politiet kommet på døren. Man kan bare prøve å forestille seg hvordan det er for disse unge menneskene, som egentlig skulle ha kjent på våren og ungdommen nå, å leve i et slikt konstant helvete.

(Familien Abbasi har gitt tillatelse til å fri undertegnede fra taushetsplikten, og har gjennomgått teksten før trykking.)


Hør våre kommentatorer snakke om vindmøllekrangel, fødetilbudkrangel, påske, påskekrim og Game of Thrones

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Russegrupper er den største ekskluderinga, som er rett foran øynene våre





















På forsiden nå