Kronikk:

Maskuline verdier brukes som gullstandard i fotball og ellers

Jeg vil ikke at mine barn «må» velge bort en aktivitet fordi den ikke er «kul» nok. Ut fra den overveldende responsen på Emils leserinnlegg, er det mange som kjenner på det samme.

- Jeg har irritert meg over at det er svært trange rammer for hva som er kult og «riktig» å drive med på fritiden, og at det er fort gjort å bli sett rart på om man tilfeldigvis ikke er en av de kule fotballgutta, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra fjorårets Scandia cup i Trondheim.    Foto: Christine Schefte

Saken oppdateres.

Et leserinnlegg fra en fjortenåring og moren hans har medført et stort engasjement på nettet, etter at de beskrev hvordan det er å være gutt, og helt uinteressert i fotball. Denne saken er en påminnelse om at vi dessverre ikke har kommet langt nok, verken når det gjelder likestilling eller toleranse for dem som velger annerledes, heller ikke hos våre barn og unge.

Kari Løvendahl Mogstad  Foto: Kim Nygård

Saken om Emil har berørt meg sterkt. Dels fordi det er gjenkjennbart når man selv er mor. Den engasjerer meg også fordi dette er en tematikk jeg har vært frustrert over at ikke har vært tatt mer tak i. Og jeg har irritert meg over at det er svært trange rammer for hva som er kult og «riktig» å drive med på fritiden, og at det er fort gjort å bli sett rart på om man tilfeldigvis ikke er en av de kule fotballgutta, eller om man velger å drive med noe som regnes som litt nerdete og ukult.

Emil Trane-Dragsten skrev et leserinnlegg som har skapt mye engasjement. Innlegget ble først trykket i Aftenposten, på deres Si;D-sider.

I saken om Emil drev han en god stund med fotball, fordi han visste at omgivelsene forventet det, og at han selv ønsket å være som de andre. Men etter hvert kjente han at det ble helt feil, og da også foreldrene så dette, opplevdes det som en stor lettelse å slutte, og å starte på noe han hadde interesse for. Men i bakhodet har tankene vært der, både hos Emil og foreldrene: Hva skjer når han slutter på fotball? Blir han ikke sett på som «macho» nok, en ordentlig gutt, som mister det sosiale fellesskapet med andre?

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Det finnes vel knapt en tid i livet der man er mer opptatt av å høre til, og å ikke være «utenfor» det sosiale fellesskapet som når man begynner å gå fra barn til ungdom. Vi foreldre er også veldig opptatt av at ungene våre skal passe inn, og gjør det vi kan for at vårt barn skal fungere bra i det sosiale spillet som foregår. Og det er her vi må stoppe litt opp, og reflektere over hvordan vi kan bidra til å gjøre rommet for hva som er greit, akseptabelt og friere, slik at barn og unge kan få lov til å ta valg, for eksempel av fritidsaktiviteter, uten at det må tas innenfor så trange rammer som mange opplever i dag. For det er ikke tvil om at det er vi som er voksne, som må være med å bidra til at holdninger og verdier endres.

LES OGSÅ: Emil, du har gjort gode valg

Jeg sitter for tiden i det regjeringsoppnevnte #UngiDag-utvalget, som jobber med nettopp denne tematikken. Vårt mandat er å utrede likestillingsutfordringer barn og unge møter gjennom deltakelse på viktige arenaer. En av disse er nettopp fritidsarenaen, som blant annet fotball er en del av. Og jammen ser det ut til at vårt arbeid er viktig og riktig, både tidsmessig og når det gjelder tematikk! I forbindelse med arbeidet med fritidstemaet bestilte utvalget en kunnskapsoppsummering fra OsloMet ved Nova. Denne viser at det er en nokså stor kjønnssegregering innen fritidsaktiviteter, og at det er guttenes maskuline verdier og preferanser som er en slags målestokk for alle.

  • På knappe to måneder har Adresseavisen fått mer enn 50 leserinnlegg om Trønderenergi og enda flere om vindkraft på Frøya. Her er noen av dem.

Dette ser vi for eksempel innen fotballen, der det fortsatt er veldig mye som er på guttenes premisser, og der de har store fordeler, selv om jentene virkelig har begynt å gjøre sitt store inntog på fotballbanen. Jentene må fortsatt tåle å få slengt «kjerring», «hengerumpe» og andre ting etter seg, og det er de maskuline verdiene som blir brukt som gullstandard. Og her som på mange andre arenaer, er det en tydelig kjønnsdeling av ungene. Jeg mener det faktisk var vanligere å se en jente på et guttelag for en del år siden enn i dag, og i lys av at mange jenter virkelig har begynt å hevde seg, er det merkelig at det ikke er motsatt. Dette er noe vi kan og bør gjøre noe med, ved å la guttene og jentene prøve seg mer sammen, noe som kan være med å bidra til å senke fordommer og stereotypier, som vi virkelig trenger å komme til livs. Generelt ser man for øvrig at jentene i langt større grad prøver seg i såkalte maskuline aktiviteter enn motsatt, altså er det langt sjeldnere at gutter beveger seg mot det «feminine». Kanskje ligger det mange sementerte forventninger og forestillinger, som vi voksne også er med og planter videre til den yngre generasjonen, og som egentlig bidrar til begrense livsutfoldelsen deres?

Men det finnes jo så mange andre aktiviteter og interesser enn fotball! Og barn og unge har mange ulike aktiviteter de kan drive med, og gjør det heldigvis. 93 prosent av dem har drevet med organisert idrett på et tidspunkt. Samtidig viser Ungdataundersøkelsen fra 2018 at bare 14 prosent deltar i musikk- eller kulturskole, og 8 prosent i korps, kor eller orkester. Nå er det bra at mange er aktive i idrett, og i lys av at det er et stort overvektsproblem blant barn og unge, så bør vel enda flere vært fysisk aktive. Men jeg synes at tallene som viser aktivitet innen musikk og kultur er sørgelig lave. Det er også en stor kjønnsubalanse her, ved at det er betydelig flere jenter enn gutter innen disse aktivitetene.

LES LEDERARTIKKELEN: Emils viktige historie

Dersom det er slik at noe av grunnen til den lave deltakelsen er at en del gutter særlig, gruer seg til å delta i korps eller kor, i redsel for hva det betyr for dem i guttehierarkiet, så har vi virkelig noe å jobbe med. Jeg tror faktisk det er noe her, og at en del kanskje dropper ut, og snakker det ned, som en slags sosial posisjonering. Og det er kanskje ikke bare ungene selv, men også oss voksne, som bør tenke over hvordan vi omtaler for eksempel det å spille i korps, eller hvordan vi er som rollemodeller, når det er snakk om aktiviteter som er litt utenfor det som er mest status og populært.

Det mangler mye forskning når det gjelder hva det er som gjør at gutter og jenter velger ulikt, og det er forsket nesten bare innen idretten, mindre på andre aktiviteter. Vi trenger også forskning som belyser hva det har å si for gutter som ikke lever opp til de maskuline idealene som forventes også innen fritidsarenaen.

Jeg vil ikke ha det slik at mine barn skal kjenne på at de «må» velge eller velge bort aktiviteter fordi det ikke er macho eller kult nok. Ut fra den overveldende responsen på Emils leserinnlegg, kan det se ut som det er veldig mange som kjenner på det samme. La oss jobbe for et økt mangfold, både her og andre steder i samfunnet vårt, for det trengs!

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Russegrupper er den største ekskluderinga, som er rett foran øynene våre

På forsiden nå