Kronikk

Det vi ikke snakker om i sommerferien

Det er ikke enkelt fordi det å miste kontakt med barn og barnebarn er en veldig skam, som gjør at pekefingeren raskt peker mot dem som er forlatt.

Hvordan snakker man og skriver man om det unevnelige å ikke ha kontakt med sine barnebarn? Spør dagens kronikkforfatter.  Foto: Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Saken oppdateres.

Tore på Sporet var et program som traff bredt i befolkningen for noen år siden. Hvorfor? Fordi han hadde «finne farin din» etter mange års atskillelse. Erik Bye hadde også et liknende konsept i sine lørdagsprogrammer. Dette var møter som traff oss dypt i underbevisstheten og følelseslivet. Men det er kanskje bare store TV-personligheter som kan bære frem dette på en måte som går hjem hos folk flest. For ellers snakker ikke om folk om såre atskillelser, iallefall ikke fra sine nærmeste. Det er tabu. Hvordan snakker man og skriver man da om det unevnelige å ikke ha kontakt med sine barnebarn?

LES OGSÅ: Mener det er egoistisk å lete etter sitt opphav

Det er ikke enkelt, fordi det å miste kontakt med barn og barnebarn er en veldig skam, som gjør at pekefingeren raskt peker mot dem som er forlatt. For barnebarna er jo som livets dessert som det heter på Facebook, Instagram og i syforeningen. Det er fordi livet de rører ved noen av livets kjerneverdier. Kjernefamilien er fortsatt en slik kjerneverdi.

Terje Carlsen 

Spør jeg den eldre kvinnen jeg møter på min daglige tur etter svigersønnen hennes, så tenker hun aldri på den nye samboen til dattera, men alltid på han som hun har barn med og engang var gift med. Så det er far og sønn som drar på fisketur eller henter juletreet i skogen, mens mor stuller hjemme. Drar noen annen på fisketur med barnebarna, er det alltid Tore eller Lars. Ja, etter hundre år med likestillingskamp er det fortsatt slik at selv om mormor er på kjærlighetsferie i Syden med den nye typen sin, så finnes fortsatt mormor og morfar på bildet på stueveggen og kanskje på barnerommet. Så hvorfor er slike kjerneverdier så robuste, at de tåler tidens tann?

LES OGSÅ: Spesiell premierehelg for «Tore på sporet»

Først og fremst fordi vi ikke snakker om det. Har man blitt dumpa av kjæresten, kan noen alltids si at det ikke er noe å henge med nebbet for, snart finner man en ny. Det sier man ikke om foreldre/besteforeldre og barn/barnebarn som har mistet hverandre. På NRK snakker man mye om barn som opplever at foreldrene drikker i sommerferien eller i jula, men ikke ellers i året. For da trenger godtfolk kreftene til arbeidet.

Det å ikke ha noe forhold til sine barn og barnebarn er i vår kultur, og sikker i andres også, like så tabu som å være full med barna. Sosialantropologen Marianne Gullstad har gitt oss noen knagger å henge det hele på: Fred og ro er en av dem. Det er nemlig derfor den mest innbitte nullskatteyteren gir penger til julegryta hos Frelsesarmeen eller kjøper flakslodd av Redd Barna før hun drar til Seychellene. Jo mer skrøpelig familiesamholdet er, desto viktigere blir familien på symbolplanet.

LES OGSÅ: Verdien av vennskap

Så når man under valgkampen etter ferien igjen snakker om norske verdier, ja, så er det trangen til fred og ro det stadig kretser rundt. Når en spør folk om hvorfor de drar på hytta i helga, så er svaret alltid at de søker freden og roen. De som ikke kan dempe seg i gode selskap, får pent beskjed om å holde seg vekk. Å dempe seg selv er naturligvis ikke noen uttalt verdi i vår utadvendte tid. Men verdien om å dempe seg ligger likevel i underteksten. Nettopp derfor regnes den som så «naturlig».

Jeg vet ikke om det er forsket på helseomkostningene til voksne som mister kontakten med barna sine. Men om det ble forsket på det, er jeg sikker på at man ville finne mange av de samme stressreaksjoner som man finner hos barn som mister kontakten med sine foreldre. For eksempel at kroppen produserer mer kortisol og adrenalin fra binyrebarken og at hjerterytmen blir rask og kanskje uregelmessig, at man får problemer med å sove og fordøye maten, og at derfor hjernen og tankegangen vår endres.

FIKK DU MED DEG DENNE? - Jeg blir alltid imponert over folk som «bare» skal være hjemme i ferien

Så lenge det ikke er snakk om seksuelle overgrep eller psykisk eller fysisk vold, vil begge parter, både barn/barnebarn og forelder/besteforelder, tape på at kontakten blir brutt. Foreldre/besteforeldre fordi det nærmest er et livsnødvendig behov å holde kontakten med flokken sin. Å ikke få et kort eller en tekstmelding fra barn eller barnebarn når er på barn, kjennes ekstra vondt når man konfronteres med andre besteforeldres lykke over livets dessert. Det er nettopp den erkjennelsen som gjør også at lovgiver og domstoler har vegret seg for å skape ordninger som skiller dem som hører biologisk sammen. Med bonusbarna er det annerledes. Men det snakkes det heller ikke om.

LES OGSÅ: Du får mye igjen for å si hei

For barn og barnebarn består naturligvis tapet i at «det var for sent da man skjønte dette», altså at det kan gi opphav i skyldfølelse og identitetsforvirring at en aldri fikk god kontakt med sine forelder, at man aldri fikk gjort opp i konflikter og misforståelser eller sagt hvor glad man er i hverandre. Det er også først den senere tid man har blitt klar over hvordan vedvarende stress i barndommen, og som gjør at den fysiske kroppen bader i stresshormonet kortisol, det som kalles toksisk stress, kan gi opphav til kreft, diabetes, KOLS, ruslidelser, depresjoner og suicid senere i livet. At det ikke bare er grillkos i ferie-Norge, forstår man når man ringer den psykiatriske poliklinikken og den privatpraktiserende psykologen og forstår at man der i gården har ventelister til langt inn i neste år. Samtlige steder.

På forsiden nå