Kronikk:

Barnesoldatene på Stiklestad

Vi synes at det er fælt med barnesoldater i Rwanda, men godtar dem på Stiklestad. To ulike virkeligheter – men likevel: Arrangøren burde vise bedre skjønn. 

Jeg kjenner et ubehag ved tanken på at barneslaget på Stiklestad skal nøre opp under voldsromantiske eller fremmedfiendtlige forestillinger som ligger fjernt fra budskapet på hovedscenen og i programmet for øvrig, skriver kronikkforfatteren.  Foto: LEIF ARNE HOLME

Saken oppdateres.

Hver gang jeg ser Spelet på Stiklestad, ser jeg samtidig kristendommens to ansikter. La oss kalle dem krig og fred. Overført til Stiklestad: Var Olav Haraldsson en krigens eller fredens mann?

Hans inntog i 1030 var snarere et korstog enn et fredsprosjekt. I spelet får vi like fullt høre at den nye tid – under kristendommen – skal bringe forsoning, at hevn ikke lenger skal gjelde, at vi skal elske vår neste og snu det andre kinnet til. Farvel til våpnene.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Per Bjørn Foros 

Desto mer tankevekkende er det at arrangørene på Stiklestad inviterer barn til å «leike slaget» – der de oppfordres til å «bli med på bondehæren eller kongshæren sin side og kjempe som viking med sverd og skjold!». Barn ned i femårsalderen ryker sammen på slagvollen og stikker hverandre begeistret ned, under skrik og krigsrop i beste vikingestil. I en omtale av det samme programinnslaget for et par år tilbake het det at ungene skulle få «en smakebit av hærlivets gleder». «Kom, kom alle bønder, så går vi til krig», synger bondehæren. «Bondehær med knyttede never», het det i overskriften. Det er vi mot dem. Forstår unger i femårsalderen hva dette går ut på? Nå er vel ikke blodet synlig og lidelsene konkrete, men hadde det vært kino, ville det trolig ha vært aldersgrense for slike scener.

Jeg hører innvendingene: Er ikke dette uskyldig lek, slik barn alltid har lekt? Min beste venn i barndommen arrangerte noe han kalte «våpenleken», der vi startet med kniv, avanserte til revolver og avsluttet med maskinpistol, kjøpt gjennom belønning for hvert drap vi utførte. For ikke å snakke om «indianer og hvit» – og tenk på bøkene vi leste! Og fremdeles er det småtterier mot krigsspillene og voldsfilmene i dag. Hva er forskjellen på alt dette og barneslaget på Stiklestad?

LES OGSÅ: Tore Skeis foredrag ved åpningen av Klemenskirken

Ingen av de voksne brydde seg om våre drapsleker i barndommen, og vi visste selv at moralen var tvilsom. Men ingen voksne kunne finne på å arrangere krig eller innby til voldelige leker – med det underforståtte budskap at «slik gjør vi det, slik er virkeligheten». Den gangen gikk det skarpe skiller mellom barnas verden og de voksnes, mellom lek og virkelighet. Jeg er godt kjent med forskning som peker i retning av at lek, spill og film med voldelig innhold kan motvirke vold i virkeligheten. Men forskningen er omstridt, og det er vanskelig å begripe at omfanget av slike impulser og modellene som dyrkes, ikke skal bety å senke terskelen for å gripe til vold.

Stiklestad er ellers blitt en arena for forståelse, toleranse og forsoning – en møteplass for ulike trosretninger og ideologier, underforstått: konflikter kan løses ved fredelige midler – som en historisk lærdom av slaget på Stiklestad og alle kriger gjennom historien. Og den norske selvforståelsen peker mot det samme – en fredselskende nasjon som mekler i alskens konflikter og vil være venn med alle. At vi driver «krig for fred» (Libya, Afghanistan) er noe annet. Vi synes at det er fælt med barnesoldater i Rwanda, men godtar dem på Stiklestad. To ulike virkeligheter – men likevel. Jeg anklager verken barn eller foreldre – men arrangøren burde vise bedre skjønn.

LES OGSÅ: Tankesmien Skaperkrafts innlegg Hvem var Olav - og hvem er vi?

Tilbake til kristendommens to ansikter: De gjenspeiler det gamle og det nye testamentet. I det gamle finner vi historiene om «øye for øye, tann for tann», om «hærskarenes Gud som sier: «Spar ingen, drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn» – den rene vold i Guds navn. Sporene fins også i det nye testamentet, men Jesu budskap er rimelig klart: kjærligheten framfor alt og overfor alle, satt på spissen av Paulus: «Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne…». Hva var det som gikk galt?

Religionshistorikeren Lynn White har svaret. Det oppstod en konfesjon basert på kirkelige vedtak og en kirke som villig gikk i allianse med statsmakt, kapitalkrefter og militærvesen. Her ble rettroenhet det vesentlige, og i kjølvannet av denne alliansen finner vi både korstog og religionskriger. Men i urkristendommen ligger det andre tanker; der finner vi kjærlighetsbudskapet, med ydmykhet og nåde som sentrale forestillinger. Det var dette Frans av Assisi la til grunn for sin lære og som kom til å bli en alternativ kristen impuls, der makt og religiøs formalisme har hatt liten plass. Dette er kristendommens to ansikter.

SE STORT BILDEGALLERI: Kronprisen åpnet Klemenskirken

Det er ikke mer enn åtte år siden ugjerningene i Oslo og på Utøya, der gjerningsmannen gav seg ut for å være en kristen. De fleste kristne vil finne hans oppfatninger avskyelige. Trolig er han mer styrt av islamhat enn av kristentro, og han ser på det kristne primært som vestlig kultur og åpenbart ikke som universell nestekjærlighet. Men han så altså på sine ugjerninger som et korstog for sin overbevisning.

Dermed er ringen sluttet. Hvor finner dagens korstog sin næring? Det er nok av potensielle frontkjempere for en eller annen politisk eller religiøs tro der ute, rettet mot «de fremmede». Jeg kjenner et ubehag ved tanken på at barneslaget på Stiklestad skal nøre opp under voldsromantiske eller fremmedfiendtlige forestillinger som ligger fjernt fra budskapet på hovedscenen og i programmet for øvrig. I så fall står ikke bare krig mot fred, men – i ytterste konsekvens – det heslige mot det hellige.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå