Kronikk:

Hvorfor får vi vindkraft vi ikke trenger?

Gjennom såkalt «grønne» sertifikater, stigende strømpriser og høyere, mer effektive turbiner er vindkraft på land i Norge blitt til god butikk for «vindbaronene».

Til nå er i snitt 90 prosent av vindkraftverkene solgt til utenlandske interesser, som drar nytte av de subsidiene norske husholdninger må betale inn i form av tillegg i strømprisen, skriver Hogne Hongset. Vindturbiner i Midtfjellet vindpark i Fitjar kommune.  Foto: Jan Kåre Ness

Saken oppdateres.

Norge utviklet i over 100 år vannkraften som infrastruktur, på linje med vei, vann og avløp. Det gav «lys i husan», og norsk industri fikk en konkurransefordel. Denne politikken ble endret i 1990, og konkurransefordelen fra vannkraften er fra da av gradvis redusert. Ansvaret for dette ligger på alle regjeringer fra og med regjeringen Jan P. Syse (1989/90).

En av årsakene til at energipolitikken ble endret, var liberaliseringsbølgen som nådde Norge på 1980-tallet. Etter at energiloven kom i 1990, ble strøm ikke lenger infrastruktur, men et kommersielt produkt på linje med pizza, poteter, biler og sydenturer. Dette har dessverre alle regjeringer siden akseptert.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Hogne Hongset 

I 1993 kom et nytt veiskille i norsk energipolitikk, da den tredje sjøkabelen til Danmark gav oss optimal kapasitet ut og inn av landet. Fordelen med utenlandsforbindelser er at vi ikke må «overinvestere» i vannkraftkapasitet for å sikre oss i tørre år, og at vi kan eksportere overskudd i våte år. Ulempen er at utenlandsforbindelser importerer høyere strømpriser fra utlandet.

Dessverre har alle regjeringer etter 1993 akseptert bygging av nye utenlandsforbindelser, etter påtrykk fra kraftbransjen. Statnett har så villig bygd de kablene bransjen vil ha. Dette har gitt unødig høye strømpriser til husholdningene, samtidig som næringslivet har fått svekket konkurransekraft mot utlandet. Spesielt kan de høye strømprisene komme til å bety slutten for den energiforedlende industrien her i landet.

LES KRONIKKEN: Leiarar tek ofte feil, men dei må snu straks dei oppdagar det

I dag ser vi så at de høyere strømprisene utenlandsforbindelsene gir, har åpnet for den voldsomme satsingen på vindkraft på land, med tilhørende rasering av urørt natur.

At kraftbransjen vil ha stadig flere utenlandskabler, er lett å forstå, prisvirkningen tatt i betraktning. Nye kabler til Tyskland og England vil nå øke kapasiteten ut av landet med ca. 45 prosent. Både vannkraftbransjen og vindkraftbransjen vil at kabelprosjektet NorthConnect også skal få konsesjon. Saksbehandlingen i NVE er åpenbart ferdig, men statsråd Kjell-Børge Freiberg har utsatt saken til etter valget. Det forteller nok sitt om hva konklusjonen kommer til å bli.

LES MER: Derfor vil Trønderenergi bygge vindkraft

Hver av de nye kablene koster 15-18 milliarder kroner, men det blir ikke mer strøm å eksportere av å bygge flere kabler. Så hvordan skal nye kabler finansieres? Svaret er flaskehalsinntekter. Det er inntekter som kabeleieren, Statnett, kan hente inn gjennom å handle to-veis i kablene. Strømprisene i EU varierer kontinuerlig, og er gjennomgående lavest om natten. Fordi vi kan styre vannkraften, kan Statnett importere om natten og eksportere om dagen. Slik kan Statnett tjene inn kablene. Noe overskudd å snakke om blir det ikke, men dette er heller ikke det viktigste for kraftselskapene. Deres interesse ligger i at stadig nye kabler driver strømprisen videre opp i Norge. Og det er her i landet kraftselskapene selger strømmen de produserer.

På knappe to måneder fikk Adresseavisen mer enn 50 leserinnlegg om Trønderenergi og enda flere om vindkraft på Frøya. Her er noen av dem.

Gjennom såkalt «grønne» sertifikater må så alle husholdningene helt fram til 2035 bidra med flere titalls milliarder kroner til subsidiering av vindkraft. Sammen med stigende strømpriser fra kablene og redusert produksjonskost fra stadig høyere turbiner, nå opp mot 250 meter høye, har subsidiene gjort vindkraft til god butikk for «vindbaronene». Dette er entreprenører som utvikler prosjekter, og som så selger dem til utenlandske interesser, gjerne før de er realisert. Til nå er i snitt 90 prosent av vindkraftverkene solgt til utenlandske interesser, som drar nytte av de subsidiene norske husholdninger må betale inn i form av tillegg i strømprisen.

Vi har ikke bruk for vindkraft her i landet. Vi har overskudd av vannkraft, og har de siste ti årene eksportert i snitt ca 10 Twh per år. På grunn av de enorme skadene i inngrepsfri natur, prøver vindkraftbransjen derfor å gi vindkraft på land i Norge et positivt «klimastempel». Fordi vi har kraftoverskudd fra før, fører all ny vindkraft til økt krafteksport. Denne økte eksporten hevder så bransjen gir tilsvarende reduksjon i produksjon av fossil energi i EU.

LES OGSÅ: Vindkraftmotstanderne: – Vi feirer gjerne jul her

Denne effekten har ingen klart å dokumentere, heller ikke NVE. Ellen Hambro, direktør i Miljødirektoratet, fikk spørsmål om hvorvidt økt eksport av fornybar energi fra Norge vil gi reduserte CO2-utslipp i utlandet. Svaret var dette, via Hambros rådgiver: «Spørsmålet ditt kan ikke besvares enkelt og meg bekjent har ingen i eller utenfor Norge gjort grundige vurderinger av problemstillingene du reiser

Professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Anders Skonhoft, har omtalt klimaeffekten av økt krafteksport som «neglisjerbar». Ifølge Skonhoft nøytraliseres også økt eksport klimamessig fordi vi er tilknyttet EUs klimakvotesystem ETS.

LES OGSÅ: Politiet har tatt ned teltleiren - motstanderne går i anleggsområdet

I sum er vindkraft på land i Norge et energipolitisk feilgrep. Vi trenger ikke kraften, vi har også en stor reserve i oppgradering av vannkraftverk og energieffektivisering. Samtidig fører vindturbiner til enorme skader i urørt natur. De som tjener på dette, er vindkraftentreprenører som blir rike på å utvikle vindkraftverk. Tjene på dette gjør også utenlandske kapitalinteresser, som melker utbyttet av at norske husholdninger må betale milliarder i subsidier helt fram til 2035.

Første oktober er det høringsfrist for NVEs «Nasjonal ramme for vindkraft». Kanskje blir det ingen «ramme» i det hele tatt? Det folkelige opprøret mot vindkraft på land har nå nådd valgkampen, og Erna Solberg har åpnet for å skrote hele rammen!

Forhåpentligvis vil politikerne våre etter hvert se at «roten til ondet» er utenlandskabler som vi absolutt ikke trenger flere av.

Om forfatteren: Hongset har vært 20 år i oljebransjen, og han var i ti år spesialrådgiver i LO-forbundet Industri Energi. Han har skrevet to spenningsromaner med handling fra kraftbransjen, «Mafiela» (2016) og «Vindbaroner» (2019). Han er også med i Naturvernforbundet og Norsk Miljøvernforbund, blant annet.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå