Kronikk:

Gradvis flyttes fokus fra omsorg til læring i barnehagen

Når kunnskapsminister Jan Tore Sanner åpner for mer bruk av standardiserte programmer, er det grunn til å etterspørre hans syn på læring og om dette er første steg i «totalitær retning».

Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner besøkte Kattem barnehage tidligere i år. Jeg etterlyser en debatt om hvilke verdier vi vil at barn og barnehagen skal ha, skriver professor Borgunn Ytterhus.  Foto: Mariann Dybdahl

Saken oppdateres.

Jeg etterlyser en debatt om hvilke verdier vi vil at barn og barnehagen skal ha.

«Æ ska få mæ mang’ nye vænna», sa familiens treåring med stor overbevisning i det hun fortalte at hun skulle rykke opp på «storbarn» i barnehagen. Og intet vil glede et bestemor-hjerte mer enn om jenta får rett i sin klippetro på egen attraktivitet. Sosial aksept og venner er viktig.

Borgunn Ytterhus 

I disse dager rykker mang en treåring opp til «storbarn» og mang en ettåring starter på barndommens institusjonsliv! Det politiske ansvaret for barnehager ble i 2005 overført fra Barne- og familiedepartementet til Utdanningsdepartementet og barnehagen gikk over fra å være en omsorgsinstitusjon til å bli en pedagogisk institusjon. Fra 2006 ble retten til barnehageplass lovfestet for alle barn fra ett års alder, og i dag går 97,1 prosent av alle barn i alderen 3 – 5 år i barnehage (SSB, 2018). Ifølge rammeplanen for barnehager skal barnehagen også være en inkluderende og helsefremmende institusjon. Det at vi institusjonaliserer de kommende generasjoner fra ett års alderen kan betraktes som etterkrigstidas største naturlige eksperiment. Et eksperiment med stor tverrpolitisk oppslutning og liten offentlig debatt. Riktignok har beveggrunnen til de ulike politiske partier bygd på ulike argumenter, men effektueringen har gått smertefritt. Rent praktisk har denne lovendringen medført en massiv utbygging av antall barnehager, og kanskje noe mindre krefter har blitt viet institusjonenes kvalitative innhold.

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

NRK.no publiserte 8. august en artikkel om at «Læring i barnehagene gir bedre skolebarn». Artikkelen viste til en studie ved Universitetet i Stavanger (UiS) og Universitetet i Agder (UiA) som har gjennomført en intervensjonsstudie der barn i barnehagealder gikk gjennom et intensivt lekbasert opplegg med tall og bokstaver. Målet var å se om et slikt opplegg ga bedre ferdigheter i matematikk og språk, og om effekten vedvarte. Funnene det refereres til tilsier at barna ble flinkere i matematikk og språk, og at effekten også er der ett år etter skolestart. Kunnskapsminister Jan Tore Sanner oppfordrer barnehagene til å ta i bruk læringsprogrammet, og et av argumentene er at det kan jevne ut ulikheter mellom barnehagene. Funnene er knapt noen overraskelse. Som kollega professor Solveig Østrem (OsloMET) også sier gir intensiv øving flere timer i uka på en bestemt ferdighet barn bedre i nettopp den ferdigheten (nrk.no – 8. august 2019). Sanner vil helt sikkert oppnå større likhet i tilbudene i barnehagene om alle fulgte dette programmet, fordi sjanselikheten økes. Men standardisering og sjanselikhet gir ikke automatisk like resultat. Sjanselikhet medfører stort sett at de med størst potensiale griper sjansene og drar fra. Ønsker vi resultatlikhet i skolerettede ferdigheter må det tilbys tilpassede opplegg i tråd med de enkelte barn sine individuelle forutsetninger.

LES OGSÅ: Barnehager skaper forskjeller i hvor fysisk aktive barn er

Hovedproblemet med standardiserte opplæringsprogram i barnehagen er at de ikke er verdinøytrale, men fremstilles ofte som om de er det. Hva ønsker vi som samfunn at barndommen og barnehagen skal være? Hva slags barndom tror vi gir bidragsvillige gagnlige borgere lokalt og globalt som klarer å stå i våre komplekse samfunns utfordringer? Er det skole-elitister barnehagen skal brukes til å dyrke frem eller skal barnehagen være et oppvekststed som skal dyrke menneskelivet i seg selv som verdifullt på en pedagogisk måte gjennom mangfoldige aktiviteter?

Kollega Jan Grue (UiO) reiser i boken «Det var en gang et menneske» spørsmålet: Om ikke menneskelivet i seg selv er verdifullt, hva er da kriteriene for å verdsette et godt liv? Jeg vil hevde at barnehagen må arbeide for å styrke individets egenverdi som mennesker her og nå, og prøve å legge til rette for at deres fremtidige muligheter står så åpne som mulig for dem alle så lenge som mulig. I faglitteraturen snakker vi om balansegangen mellom barns værende og blivende (beings and becomings). Barn i alderen 1 – 5 år trenger å få hjelp til å utvikle trygghet, tillit til seg selv og andre, og troen på at de selv er viktige og betydningsfulle. En periode i livet der modning og utvikling går i litt ulik fart og de som trenger mest tid, støtte og hjelp til å modnes vil bli de som kommer dårligst ut i skoleprestasjonskampen i livets første år.

LES OGSÅ: Slik skal Venstre løse klimakrisa

LES OGSÅ: Høyre vil redde klimaet med vindkraft, skogbruk og mindre forbruk

Kanskje er det viktigere å gi alle barn troen på at de er «gode nok» i en alder der sosial sammenligning er en del av hverdagen i jevnaldergruppa. Å både institusjonalisere generasjoner og innføre standardiserte opplæringsprogram for å fremme skoleprestasjoner allerede i barnehagen, gir dessverre assosiasjoner til regimer vi helst ikke ønsker å identifisere oss med der de såkalte talenter ble dyrket frem tidlig. Historien har vist oss at denne type regimer ikke ga et samfunn for alle der menneskelivet i seg selv er verdifullt. Forskningens mulighetsrom har for lengst krysset grensene for det ønskelige i mange fag. Vi kan metodisk og teknisk sett gjøre mer enn vi som menneskehet er tjent med, og vi må mer enn noen gang søke støtte i etikken og eksplisitt definere hvilke verdisyn vi ønsker å fremme. Tiltak og innhold i barnehagen er verdivalg. Vi trenger en verdidebatt om hva slags barndom vi ønsker for de kommende slekter, mer enn å utvikle standardiserte tilbud.

Skal familiens optimistiske treåring og alle andre barn få alle de nye gode vennene de forventer, må de strykes i troen på at de er verdifulle og forblir ønsket av flokken. Vi må forankre de pedagogiske institusjonene med basis i humanistiske verdier og resultatlikhet fremfor sjanselikhet og standardiserte program.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå