Kronikk:

Steng Moria!

Ni døde bare den siste måneden. En desperat ungdom knivstikker en annen. En mor og et barn dør i en brann. En femåring leker i en pappeske og blir overkjørt.

Sist lørdag gikk jeg i demonstrasjonstog her på Lesbos med krav om at Moria-leiren må stenge. Adresseavisens lesere vet hvorfor. Reportasjene må ha gjort inntrykk på selv de mest forherdete, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra den uoffisielle delen av Moria, der syriske menn skaper stemning med et stort bål av tørre olivengrener.  Foto: Richard Sagen

Saken oppdateres.

I 1986/87 jobbet jeg for Afghanistankomiteen i Peshawar i Pakistan. Fra den andre sida av jorda fikk jeg høre at Åge Aleksandersen hadde gitt ut «Eldorado». Jeg skrev et takkebrev. Han tok det med i «Fremmed fugl», den første «Åge-boka», ført i pennen av Johan O. Jensen. 33 år har gått. Fremdeles drepes og lemlestes afghanerne. Fremdeles drives de på flukt, for Eldorado fins ikke i krigen, like lite som Soria Moria fins i Europas verste flyktningleir. Den må stenges!

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Albert H. Collett 

Dere som er gamle nok, husker teksten:

«Gjør det gode søk fred, sky det onde gjør du det. Da ska du finn Eldorado», sang Åge.

Men så:

«En fjorten år gammel gutt, I Herat i Afghanistan, I vilter leik langs en landevei, En ung sterk kropp, Litt voksen litt barn, Men med et brennende ønske om å få lev, Og bo i et fritt land, Der, på hans skoleveg, e det lagt ut ei mine.»

I Peshawar hadde jeg besøk av en ung gutt fra Herat. Det ene beinet hans var ødelagt av ei mine. Jeg hadde fått Eldorado tilsendt, og spilte sangen for ham. Han forsto ordene Herat og Afghanistan. Det gjorde tydelig inntrykk at en artist på den andre sida av jorda var opptatt av skjebnen til sånne som han.

LES OGSÅ: - Det kommer til å skje en menneskelig katastrofe her

I dag skriver vi 2019. Sist lørdag gikk jeg i demonstrasjonstog her på Lesbos med krav om at Moria-leiren må stenge. Adresseavisens lesere vet hvorfor. Reportasjene til Kjerstin Rabås og Richard Sagen og vitnesbyrdene til Katrin Glatz Brubakk må ha gjort inntrykk på selv de mest forherdete.

13 000 mennesker i det som opprinnelig var en militærleir med plass til 3000. Fire kvadratmeter per familie. To timer i kø tre ganger daglig for å få mat. Endeløse køer for å få vasket seg og gått på do. Åpen kloakk renner forbi. Kall det gjerne en konsentrasjonsleir.

Ni døde bare den siste måneden. En desperat ungdom knivstikker en annen. En mor og et barn dør i en brann. En femåring leker i en pappeske og blir overkjørt. Som fagansvarlig psykolog for Leger uten grenser, snakket Katrin Glatz Brubakk med flere hundre i løpet av siste opphold. Samtlige hadde tanker om å ta sitt eget liv. Antall barn som skader seg selv stiger omvendt proporsjonalt med tapet av håp.

LES OGSÅ: Arezo (21) kom til Levanger som 14-åring. Nå er hun og mannen asylfast i Moria med nyfødt baby

Vi var flere hundre som gikk i tog sist lørdag. Mens jeg gikk der, kjente jeg ei hånd på skuldra, hånda til en ung afghaner. «Thank you», sa han. Jeg ble såpass overrumplet at jeg ikke fikk stotret fram et ordentlig svar, annet enn at jeg spurte om han bodde i Moria. Han bekreftet.

Jeg kommer nok aldri til å glemme det øyeblikket. En ung, stolt, sterk afghaner, et medmenneske som ennå ikke har tapt verdigheten, takk og lov.

Demonstrasjonen startet i Mytilini, den største byen her på Lesbos. Målet var Moria-leiren, noen kilometer utenfor. Så langt kom vi aldri. En kilometer før leiren, var vegen sperret av politi med hjelmer, køller og skjold. For sikkerhets skyld hadde vi også tilsvarende styrke bak oss langs hele ruta. Etter en stunds sit-down på vegen, valgte arrangørene å snu.

LES HER: Hundrevis av flyktninger evakueres fra Lesvos

«Hvad gør vi nu, lille du,» spurte Kim Larsen.

Jeg tenker sånn: Vi har alle et ansvar for å ta inn over oss at akkurat nå er Moria Europas største skamplett. Vi har ansvar for å forholde oss til det. Vi kan ta det opp på jobben, i idrettslaget, i fagforeninga, i saniteten, i næringsforeninga, i kirka og moskeen. Vi kan fatte vedtak og stille krav om at de ansvarlige handler.

Noen av oss har kors på halsen, andre har Koranen i hånda. Noen er opptatt av nestekjærlighet, andre av solidaritet. I alle politiske leirer fins det anstendige folk som mener at mennesker skal behandles som mennesker.

Så er det faktisk sånn at noen ser seg tjent med at Moria fins og at forholdene er som de er. Det er også sånn at noen later som om de har viktigere ting fore. Folk og strukturer og systemer med makt.

Men det er også sånn at av og til er det mulig vinne gehør for klart formulerte og lett gjennomførbare krav. Uten sammenligning for øvrig, og med høyde for at årsakene var sammensatte: Nelson Mandela ble faktisk satt fri.

Nå er det Morias tur. Flyktningene der er fanget i et sammensurium av detaljer i avtalen mellom EU og Tyrkia, manglende vilje og handlekraft hos greske myndigheter og helt sikkert en serie andre forhold. Enkelt eller ikke: Faktum er likevel at fangene blir satt fri om presset blir stort nok.

LES STOR REPORTASJE FRA LESVOS: Jeg blir helt nummen

For 33 år siden skrev Åge en sang. Han har skrevet flere og trenger ikke skrive en ny, men jeg har et forslag. Hva om følgende personer, som en start, stilte seg bak et opprop der det enkle hovedbudskapet er «Steng Moria!»:

Åge Aleksandersen og Sigrid, Karpe Diem og Sissel Kyrkjebø, Erna og de andre partilederne, Vigdis Hjorth og Per Petterson, Anne-Kari Bratten og Ole Erik Almlid, Håkon B og Håkon G, Erik Kollerud og Hans Christian Gabrielsen, Helga Byfuglien og Herborg Finnset, Linnéa Johansson og Ståle Gerhardsen, Smaira Iqbal og Abdirahman Diriye, Marit Bjørgen og Tore Reginiussen.

Så kunne de spre oppropet til likesinnede i andre europeiske land, og ikke gi seg før Moria er stengt og flyktningene er overført til verdige forhold. Dette handler ikke en gang om flyktningpolitikk. Det handler om at vi alle har krav på et minste minimum av menneskelig verdighet. At det rett og slett er en livsnødvendighet.

PS: Mitt lille bidrag, i tillegg til disse ordene, er å arbeide et par måneder i den knøttlille flyktningleiren Pikpa her på Lesbos. En helligdag i forhold til Moria. Nok plass, mat og klær til alle. Barnehage og skolegang for barna. Undervisning i engelsk, tysk og fransk for voksne. Systue, kvinnerom, idrettsplass. En annen verden er faktisk mulig.

PPS: Denne kronikken ble skrevet og antatt før Tyrkias invasjon i Syria. Akkurat nå er situasjonen der mer alvorlig enn i en gresk flyktningleir. Samtidig er Moria fremdeles Europas største skamplett. Vårt felles ansvar for å behandle mennesker som mennesker består. Det vil også komme syriske flyktninger til gode.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Våre debattfelt er åpne 07-00 hver dag. Les debattreglene her.

På forsiden nå