Kronikk:

Vi har gjort noe grunnleggende galt i barnevernet i for lang tid nå

Makten som barnevernet har til å gripe inn i familier, er blitt tilslørt i alt for mange år. Maktperspektivet har ligget i dvale. Heldigvis er det en oppvåkning på gang.

Vi vet mer enn nok til at makt og ulikhet er perspektiver som må integreres i beslutningene som barnevernet fatter hver dag, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en demonstrasjon i Oslo i 2016.  Foto: Ole Berg-Rusten/NTB Scanpix

Saken oppdateres.

Som forsker innenfor barnevernfeltet og underviser for sosionomer og barnevernspedagoger, har jeg fulgt kritikken mot barnevernet og dommene i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) tett de siste årene, og særlig denne høsten. Det med stigende uro, og en forsterkelse av et ubehag jeg har hatt i lengre tid over utfordringene i det norske barnevernet. Jeg vet gjennom selv å ha jobbet i barnevernet, og gjennom forskningserfaring, at nyansene og kompleksiteten som kjennetegner barnevernets arbeid fort forsvinner når barnevernet er i medias søkelys. Jeg vet også at det foregår mye bra barnevernsarbeid rundt omkring i landet vårt, og at å jobbe i barnevernet for mange oppleves meningsfylt, men også krevende. Gjennom ulike forskningsprosjekter har jeg intervjuet rundt 100 barn og foreldre i kontakt med barnevernet, og et betydelig flertall av disse har samlet sett mye bra å si om kontakten de har hatt med barnevernet. Disse setningene må faktisk skrives før denne teksten tar videre form.

Dom fra EMD: Påpeker alvorlige mangler ved det norske barnevernet

Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Bente Kojan 

I dag startet jeg arbeidsdagen med å lese en artikkel i Dagbladet om den 26 -årige somaliske Mariya, som kom til Norge i 2010 som flyktning, og som etter hvert ble fratatt sitt barn. Nå er mer enn ti år gått, barnet ble først plassert i fosterhjem, Mariya fikk ikke samvær med barnet sitt, og barnet ble etter hvert tvangsadoptert. Jeg vet ikke hva som var årsaken til at barnet ble flyttet til et fosterhjem, men jeg vet at kriteriene for å flytte et barn fra hjemmet er strenge. Selv om jeg vet dette, fester det seg en uro i meg når jeg leser historien på db.no og ser på bildet av Mariya. Den unge kvinnen som nå håper at hun kan bruke dommen i EMD til å få se sønnen sin igjen (noe som det ikke nødvendigvis er noen grunn til å tro at hun vil få, siden dette er et barn som ikke har hatt kontakt med sin mor på mange år og som lever sin tilværelse i en ny familie).

LES OGSÅ: Har kritikken av barnevernet feil fokus?

Hennes historie, og flere andres historier sier meg at vi har gjort noe grunnleggende galt i barnevernet i for lang tid nå. Et feilsteg handler om hvilke kunnskapsperspektiver som er blitt gitt forrang i barnevernet. Barnevernet er den offentlige instansen vi har som på vegne av staten er gitt makt til å styre familiers og foreldres omsorg for barn. Det er diskusjonen om hvordan dette skal gjøres og hvilken type kunnskap barnevernets beslutninger skal basere seg på som har tatt seg opp de siste årene her i Norge.

Traumebevisst omsorg, tilknytning og utviklingsstøttende omsorgspraksiser, risiko- og beskyttelsesfaktorer, utviklingspsykologi, utviklingsøkologiske modeller, lista er lang over teorier som studentene våre skal gjennom. Dette er viktige og nødvendige forståelsesrammer, utvilsomt. Jeg trekker veksler på dem selv i undervisning og forskningsartikler. Utfordringen er at enkelte perspektiver har blitt for dominerende, og har presset andre viktige perspektiver til siden.

Maktperspektivet i barnevernet har ligget i dvale så altfor, altfor lenge. I stedet for å problematisere og synliggjøre barnevernets samfunnsmandat og makten barnevernet besitter, har makten som barnevernet har til å gripe inn i familiesfæren blitt tilslørt. Heldigvis er dvalens faser flere. Det er lenge siden maktperspektivet i barnevernet sovnet inn (med hederlige unntak). Selve dvalen har foregått en god stund. Men med en temperatur i norsk barnevern som må sies å være godt over normal for tiden, og som sannsynligvis vil fortsette å stige med flere gjenstående saker i EMD, er det tid for en kraftig oppvåkning.

LES OGSÅ: Byråkrati for barnets beste

Det er åpenbare grunner til hvorfor maktperspektivet må trekkes mye tydeligere frem i spørsmålet om hvordan barnevernet skal utøve sitt mandat. Det er velkjent kunnskap at så lenge barnevernet har eksistert, har marginaliserte familier vært overrepresenterte. Dette er sammenhenger man ser på tvers av ulike velferdssystemer rundt omkring i verden. Både i land med høy og lav grad av inntektsulikhet, har familier med lav inntekt, svak eller ingen arbeidstilknytning, lavt utdanningsnivå, urbefolknings – eller annen minoritetsbakgrunn oftere kontakt med barnevern enn andre familier. Ulikhet er en dimensjon ved barnevernets arbeid som er av vesentlig betydning, det er sammensatte og komplekse sammenhenger som vi fortsatt vet for lite om. Samtidig vet vi mer enn nok til at makt og ulikhet er perspektiver som må integreres i beslutningene som barnevernet fatter hver dag.

Om ulikhet og maktperspektivet var en sak i beslutningen om å frata Mariya omsorgen for sitt barn, vet jeg ikke. Men ut fra det lille jeg har lest om henne denne morgenen, er jeg ikke i tvil om at det hadde vært på sin plass.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

OPPTATT AV DEBATT? Lytt til en debatt-podkast, i regi av ungdommer på Saupstad og Kolstad: Helsesista svarer om ensomhet, sex, følelser og porno

På forsiden nå