Akutte kriser - krypende kriser

Koronaen snek seg innpå, og før vi visste ordet av det, var den over oss. Vi befinner oss i en akutt, altoppslukende krise.

På Kalvskinnet har Trondheim kommune åpnet luftveispoliklinikk for å ta imot pasienter med symptomer på luftveisinfeksjoner og som trenger medisinsk hjelp. - Koronakrisen har mønstret politisk mot og besluttsomhet og vist oss hva som bor i våre politiske ledere. Den har vist oss hvilke modige valg de kan ta så snart kriseforståelsen er på plass. I møte med klimakrisen er det ikke de som skal ta de store valgene. Det er det du som skal gjøre, i det du slipper stemmeseddelen ned i valgurnen, skriver MDG-politikeren i denne kronikken.   Foto: Kim_Nygaard

Saken oppdateres.

Men vi vet at krisen vil ta slutt en dag og at vi etterhvert vil kunne komme oss tilbake til det vi liker å kalle vår normaltilstand. Klimakrisen er ikke som koronakrisen. Den har et helt annet tempo. Sakte men sikkert har den hele tiden krøpet mot oss, i gradvis økende fart.

Det sies at om man legger en frosk i varmt vann vil den hoppe ut umiddelbart. Legger man frosken i kaldt vann og setter på varmen, vil den bli værende i vannet til den kokes ihjel. I slutten av februar sto USAs president og latterliggjorde koronaviruset og direkte fornektet dets knusende kraft. Han er ikke så høy i hatten nå. Han har tatt med seg landet sitt og hoppet ut av det kokvarme vannet - om enn noe sent.

LES OGSÅ: «Det verste som kan skje nå, er at dere som trenger hjelp, er redde for å være til bry»

Klimakrisen kan vi fortsette å fornekte i kanskje en halv mannsalder til før de virkelig store fysiske følgene begynner å manifestere seg. Men i motsetning til koronakrisen vil det ikke på det tidspunktet finnes noen løsning som raskt vil kunne ta oss tilbake til vår kjære normaltilstand. Ingen utvikling av immunitet, ingen framtidig vaksine og ingen lindrende remedier. Når vi først har kommet dit er løpet kjørt.

Der koronakrisen treffer oss hardt på én front vil klimakrisen i sin fulle kraft treffe oss på veldig mange fronter samtidig. Millionbyer vil tørke ut, havnivåstigning vil presse folk vekk fra kysten og matproduksjonen vår vil lide under endrede og uforutsigbare værforhold. I alle tenkte scenarioer hvor det ikke tas vesentlige grep for å stagge krisen og drastisk få ned utslippene styrer vi rett mot en total og ugjenopprettelig sivilisasjonskollaps. Koronavirusets dødelighet vil framstå som en vits sett opp mot alle de livene som vil kreves av et klima som har løpt løpsk.

Her kan du lese flere saker om koronaviruset.

Taktikkene som nå følges i møte med koronaviruset, vil kunne gjenbrukes, men med et annet omfang, en lengre tidshorisont og andre konkrete tiltak. I møte med koronaviruset kan vi velge mellom tre ulike strategier: Undertrykk, brems eller slipp. Med de ulike strategiene følger det tungt faglig underbygde forventninger hva gjelder helsevesenets kapasitet, antall berørte og antall døde. Myndighetene i (stort sett) alle land har handlet ut ifra forskernes helsefaglige råd, og den folkelige oppslutningen rundt tiltakene ser så langt ut til å være høy verden over, på tross av enorme personlige oppofrelser.

LES OGSÅ: Hva med å se det store i oss små?

All ære til dagens regjering for hvordan krisen er blitt håndtert så langt her til lands. Som en direkte konsekvens av taktikken som nå er valgt tyder tallene på at vi er på vei inn i et brems-scenario i Norge, og vi vil sannsynligvis kunne undertrykke viruset fram til en vaksine er på plass.

I klimakrisen befinner vi oss i det samme scenarioet vi har gjort siden vi ble gjort oppmerksomme på de katastrofale konsekvensene av å forgifte atmosfæren med klimagasser: Slipp-scenarioet. Også her må vi basere vår politikk på faglige råd for å unngå katastrofe. Og rådene er entydige: Reduser alle utslipp til null så raskt som mulig. I Norge er vi ikke villige til å ta innover oss hva dette betyr i praksis. Det hjelper ikke å si at man anerkjenner klimakrisen all den tid man handler som en klimafornekter. Norges nåværende klimahandling tilsvarer i praksis Trumps koronahandling i slutten av februar.

Les om våre nye debattsider: Du har mye å glede deg til!

«Den som skal slukke lyset på norsk sokkel, er ennå ikke født,» ble Erna Solberg sitert på i 2018.

Vi gambler på at våre olje- og gassfelt skal være lønnsomme langt ut i dette århundret. Hvis ikke dette lønnsomhetspremisset hadde ligget til grunn ville det ikke gitt noen mening å investere slik vi gjør, i vårt jag etter å finne stadig nye felt og å holde hjulene i gang. Problemet er bare at om olje- og gassutvinningen fortsetter å være lønnsom på lengre sikt er det ensbetydende med at Parismålene ikke nås. Det er ensbetydende med at krisen ikke vil la seg stanse. Det er ensbetydende med sivilisasjonskollaps.

Den resolutte handlingen vi ser i møte med koronakrisen, skyldes at den opptrer i en form vi klarer å ta innover oss. Vi står overfor en akutt trussel - ikke en abstrakt fare i det fjerne. Vi står midt i en fight-or-flight-situasjon, som om en fremmed hær marsjerer over våre landegrenser. Vi skjønner at det er krise. Vi skjønner at vi befinner oss i kokende vann og at vi må hoppe ut.

Vi er i utgangspunktet ikke rigget, verken som enkeltpersoner eller som flokk, til å ta skikkelig innover oss de farene som ligger langt unna oss i tid og rom. Derfor klarer heller ikke våre ledere å mønstre den innsatsen og resolutte handlingen klimakrisen krever. Fordi krisen ikke føles akutt nok er de politiske beslutningsorganene handlingslammet i møte med den, og de etablerte politiske partiene ender opp med å kappes om hvem som kan tilby den beste normaltilstanden. Vi kan rett og slett ikke forvente at vårt etablerte politiske lederskap vil klare å sette i verk tilstrekkelige tiltak i møte med klimakrisen slik de greier det i møte med koronakrisen. Det må nytt mannskap inn, med et nytt mandat fra befolkningen.

Det er ikke fysisk umulig å løse klimakrisen. Det er heller ikke økonomisk umulig eller ufornuftig å erstatte vårt fossile energisystem. Tvert imot er det noe av det mest fornuftige vi kan gjøre, ikke bare for klimaets skyld, men også for vår langsiktige trygghet og folkehelse. I dag er det kun politikken som står i veien for å løse klimakrisen, og heldigvis er dette noe vi kan gjøre noe med.

Koronakrisen har mønstret politisk mot og besluttsomhet og vist oss hva som bor i våre politiske ledere. Den har vist oss hvilke modige valg de kan ta så snart kriseforståelsen er på plass. I møte med klimakrisen er det ikke de som skal ta de store valgene. Det er det du som skal gjøre, i det du slipper stemmeseddelen ned i valgurnen. Så hvilken strategi velger du? Undertrykk, brems eller slipp?

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå