Kristin Lavransdatter like aktuell i dag: «Jeg har levd i dette landet i tusen år»

Gjennom 100 år har hun vært med på å gi pilegrimen et ansikt.

Kristin (Ingrid Bolsø Berdal) og Erlend (Paul Ottar Haga) under Kristin-spelet i Sel i 2005. - Både til Sel og til Reinsklosteret, hvor det skildres at hun dør, har folk kommet fra nær og fjern med ønsker om å få se både hennes fødested og hennes grav, skriver kronikkforfatteren.   Foto: Nils Toldnes

Saken oppdateres.

I år er det 100 år siden «Kransen», første bind av Sigrid Undsets triologi om Kristin Lavransdatter, kom ut. «Husfrue» fulgte i 1921 og «Korset» i 1922. Bøkene ble omfavnet fra første stund. Triologien fikk også straks internasjonal oppmerksomhet som kulminerte med at Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur allerede i 1928, og som det heter i begrunnelsen, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen».


Interessert i debatt og meninger? Les flere saker her.

Som kapellan og senere pilegrimsprest ved Nidarosdomen fikk jeg møte de første som kom vandrende og kalte seg pilegrimer på 1980-tallet og utover. Det som var felles for mange som vandret kortere eller lengre vei til Nidaros, var at de hadde lest sin «Kristin Lavransdatter». Gjennom å ta beina fatt ville de leve seg nærmere den litterære pilegrimen Kristin. Ganske snart opplevde vandrerne at dette ikke bare ble litterært og historisk, men noe nåtidig og eksistensielt. Naturen er viktig for pilegrimen i fortid og nåtid. Veien til erkjennelse går for Sigrid Undset gjennom det konkrete og sansbare. Den som vandrer vil derfor kjenne seg igjen i hennes skildring av Kristins opplevelse av den fysiske kroppen og sansene som er i kontinuerlig samspill med naturen. Ut fra erfaringene med de første pilegrimer til Nidaros, vil jeg hevde at uten Kristin Lavransdatter og menneskers innlevelse i henne som pilegrim, hadde vi kanskje ikke hatt noen fortsatt folkelig pilegrimsbevegelse i dag. Derfor trenger den litterære 100-åringen Kristin Lavransdatter å bli løftet fram også fra dette perspektiv som en «fødselshjelper» for pilegrimen i vår tid.

LES OGSÅ: I 22 år har de drevet en av Trøndelags fremste destinasjoner. Nå er det slutt, men ingen er klare til å ta over

I siste halvdel av forrige århundre ble «Kristin Lavransdatter» stadig gjort tilgjengelig. Da den Den norske Bokklubben ble etablert i 1961 med et eventyrlig stort medlemstall, ble «Kransen# sendt ut som en av de aller første samme år. De to andre bøkene i triologien fulgte umiddelbart etter. I årene 1958-63 spilte Riksteateret de tre bøkene hver for seg med stor oppslutning over hele landet. Senest høsten 2019 satte Trøndelag Teater opp «Kristin Lavransdatter». Bøkene er kommet i stadige nyutgivelser, også praktutgaver.

At «Kristin Lavransdatter» levde sterkt i folket på 1990-tallet, vitner den store oppslutningen i Nidarosdomen i flere år omkring kunstnerisk formidling av Kristins liv. Det skjedde med teateroppsetninger ved Juni Dahr og danseforestillinger ved Ingrid Lorentsen. I 1995 kom filmen om «Kristin Lavransdatter» med regi av Liv Ullmann. Det var rundt tusenårsskiftet en generell sterk interesse for Nidarosdomen og Olavstradisjonen som opplevdes som åpne bøker for pilegrimenes tro- og livstolkning.

LES OGSÅ: En togelskers bekjennelser

Den «nye» pilegrimen gjenoppsto gjennom en innlevelse i middelalder-pilegrimen. Erindringen om pilegrimsvandringene til Nidaros levde i folket. Selv om Luther satte en stopper for pilegrimsvandringer, har folket i 500 år tatt vare på tradisjoner, veier, kulturminner, fortellinger om pilegrimene. Det er et særkjenne for vårt land at alle veiene fra middelalderen er husket som pilegrimsveier opp gjennom århundrene.

Bøkene om Kristin Lavransdatter ga, da de kom for 100 år siden, middelalderpilegrimen et ansikt og en konkret identitet. Er det fordi folkets levende erindring om middelalderens pilegrimer sto så sterkt i deres bevissthet, at fortellingen om Kristin Lavransdatter som «pilegrim» er blitt opplevd og fremhevet på en særlig måte fremfor de mange andre roller som hennes liv også besto av slik det skildres gjennom hele triologien? Og videre: Griper bøkene oss fortsatt som «pilegrimsbøker» fordi ethvert menneske i alle aldre, til alle tider og steder og i alle religioner kan gå inn i rollen som «pilegrim» og slik blir hun gjenkjennbar for mange. Pilegrimen er generasjonsløs. Hadde Sigrid Undset blant annet det i tankene når hun sa: «Jeg har levd i dette landet i tusen år»?

Allerede på første side i «Kransen» blir «pilegrimen» introdusert ved at vi får høre om at det er vanlig at pilegrimer får herberge på Jørundgård der Kristin vokser opp. Som barn er hun vitne til at foreldrene vandrer som pilegrimer til Nidaros med søsteren Ulvhild som trenger helbred. Senere gjorde hun to egne vandringer til Nidaros.

Første gangen er hun voksen og har født sitt første barn, Nåkkve, som hun selv bærer hele veien fra Husaby til Nidaros. Her er hun botspilegrimen som bare kretser om seg og sitt. Den siste vandringen foretar hun som enke og vandrer fra Jørundgård til Nidaros. Under vandringen ser hun hele sitt liv i et samlende perspektiv. Horisonten utvides. Hun får under vandringen ansvar for et fremmed og sykt barn som hun bærer inn i Kristkirken og ber for det.

LES OGSÅ: Velkommen til midtnorskdebatt.no!

Gjennom denne handlingen skjønner hun hvorfor kirkene kaltes et skip - for alle var de i samme båt på vei til et felles mål. Kristin kjente samhørighet med alle rundt seg: «Med hjertet bristende fullt av samkjensel med flokken av arme og såre, som Gud hadde stillet henne inn i, bad hun i en rus av søsterlig ømhet for alle som var fattige med henne og led som hun selv hadde lidd.» Sittende i Kristkirken, mens hun lener seg til en eldre kvinne og med dette fremmede barnet i hendene, lar Sigrid Undset henne derigjennom bli både mor, søster og datter for de som kommer i hennes vei. Fra å være innkrøkt i seg selv og sitt – åpner hun seg på slutten av livet opp til en større verden. Vandringen utfordrer henne til å se menneskene omkring som søstre og brødre, og å leve sitt liv for andre. Det er fortsatt et hovedmotiv i pilegrimsvandringer.

Som en godt kjent kuriositet må til slutt nevnes at Kristin Lavransdatter, som gjennom 100 år har vært med å gi middelalderpilegrimen et ansikt, selv er blitt gjort til et pilegrimsmål av lesere fra mange land. Både til Sel og til Reinsklosteret, hvor det skildres at hun dør, har folk kommet fra nær og fjern med ønsker om å få se både hennes fødested og hennes grav. Og inne i Nidarosdomen har de sett etter om hun fortsatt sitter i benkeradene med et barn i sine armer.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå