Kronikk:

Det viktigste er kjærligheten til barnet

Innvendingene mot mange av endringene i bioteknologiloven ivaretas bedre gjennom endringene enn ved å stemme imot dem. Derfor bør Stortinget si ja til ny bioteknologilov når den behandles i dag.

Det aller, aller viktigste i et barns liv er kjærlighet og gode oppvekstvilkår. Det er det vi som politikere bør tillegge størst vekt og legge til rette for, skriver Trond Åm (V).  Foto: Robert Schlesinger/NTB Scanpix

Saken oppdateres.

I løpet av kort tid har reproduksjonsteknologiens muligheter bidratt til å utfordre tradisjonelle syn på foreldreskap og familiekonstellasjoner. Når Stortinget i dag skal behandle spørsmålet om eggdonasjon og assistert befruktning av enslige, beveger vi oss tilsynelatende enda et steg videre.

Men hvor radikale er endringene egentlig, og hvordan bør politikerne forholde seg til teknologiske løsninger som ser ut til å endre praksis uavhengig av hva vi måtte mene om dem?

Det politikere uansett bør tillegge størst vekt, er å legge til rette for at barn vokser opp med kjærlighet og omsorg.

Selv om det allerede er et stort flertall både på Stortinget og i befolkningen for endringene som er foreslått, er kritikerne fortsatt mange. Flere har hevdet at skråplansargumentasjonen leder oss fra det ene til det andre, og at vi må sette ei grense et sted for ikke å miste kontroll. Jeg synes ikke alltid argumentene som skal stoppe skråplansferden er like gode.

LES OGSÅ: En viktig verdikamp, men ikke bare for KrF!

Hanne Skartveit i VG kommenterte seinest 24. mai at «dersom enslige kvinner får hjelp til å bli gravide, mister barnet mer enn den andre moren eller faren. Barnet mister et helt slektstre, med besteforeldre, tanter, onkler, fettere og kusiner.»

Det største problemet med denne typen argumentasjon, er at anonym sæddonasjon har vært praksis i Norge helt siden 1930-tallet. Da man begynte å ta i bruk donorsæd til ufrivillig barnløse, ble foreldrene fra begynnelsen av ikke engang informert om at det var benyttet fremmed manns sæd for å framskaffe barnet. Lenge var hensikten at barnet ikke skulle ha kjennskap til at det hadde annen biologisk herkomst. Praksisen ble ikke lovregulert før i 1987.

LES OGSÅ: Slik blir den nye bioteknologiloven

Dette utgangspunktet har ligget til grunn for seinere praksis. Med samfunnets aksept for homofilt samliv og homofile par som omsorgspersoner, fins det ikke sterke argumenter for at de ikke skal kunne benytte seg av de samme mulighetene.

Argumentet mot at også enslige skal få mulighet til assistert befruktning, har så langt vært at det er utfordrende å skulle oppdra barn alene, og at barnet har godt av to foreldre dersom den ene skulle falle fra. Men også her ser vi hvordan teknologien og samfunnet ellers løper flere hestehoder foran myndighetene som skal regulere praksis. Vi både anerkjenner, aksepterer og legger til rette for at enslige forsørgere skal ha gode vilkår. I tillegg ser vi hvordan mange enslige både har gode nettverk og hjelpere i hverdagen med barn.

Og ikke minst: Adopsjonsloven tillater allerede at enslige kan adoptere. Når vi for hvert steg som tas innenfor reproduksjonsteknologien ikke har andre motargumenter enn at «ting skjer for raskt», eller at «dette ikke er tilstrekkelig utredet», er det bare et tidsspørsmål før vi må regulere praksis også her, når den er skrikende inkonsistent i utgangspunktet.

Det andre problemet med Skartveits argumentasjon er det biologiske. Som mangeårig amatørslektsgransker har jeg også betenkeligheter med bruk av anonym sæddonasjon. Men jeg har til dags dato aldri har møtt et menneske som mener det er en avgjørende forutsetning for å bli født å komme til verden med et slektstre. Det betyr selvsagt ikke at kjennskap til biologisk opphav er uviktig. Derfor innførte norske myndigheter i 2005 en rett for donorbarn til å kjenne navnet på biologisk far ved fylte 18 år (senkes nå til 15).

LES OGSÅ: Alle barn må ha rett til foreldrene sine

Dersom eggdonasjon og assistert befruktning til enslige nå blir tillatt i Norge, vil det altså styrke barns rett til å kjenne sitt biologiske opphav, fordi alternativet er at vi viderefører en praksis hvor mange må dra til utlandet for å oppfylle ønsket om å få barn. Dermed blir en av de viktigste innvendingene mot endringene faktisk bedre ivaretatt gjennom endringsforslaget.

Når man først anerkjenner bruk av donorsæd, har man allerede gjort et prinsipielt skille mellom det biologiske og det sosiale og juridiske. Men parallelt med at reproduksjonsteknologien har bidratt til en betoning av de sosiale forholdenes betydning for barns oppvekst, har teknologien også ført til en stadig økende interesse for genetikk og biologisk opphav.

LES OGSÅ: Tiden er moden for assistert befruktning for enslige

Stadig flere legger ut DNA-et sitt på nett for å finne slektninger eller biologisk herkomst. Hvordan dette på sikt vil påvirke vår oppfatning av familie, herkomst eller slektstrær på sikt, er vanskelig å forutsi. Men det som er sikkert, er at motsetningen mellom det biologiske og det sosiale/juridiske er noe vi har levd med og forholdt oss til i tusenvis av år allerede.

Da forfatteren Tor Bomann-Larsen for noen år siden mer enn antydet at Kong Olavs biologiske far ikke var Kong Haakon, men livlegen Sir Francis Laking, uttalte han samtidig at det uansett ikke ville rokke ved at Olav var Haakons legitime barn. Samtidig kjenner vi eksempler på at barn har blitt gjort arveløse ved mistanke om utenomekteskapelig «snusk». Hvordan vi forstår og betoner det sosiale og det biologiske, vil helt sikkert bli oppfattet ulikt også i framtida.

Men det vi vet med sikkerhet, er at det aller, aller viktigste i et barns liv er kjærlighet og gode oppvekstvilkår. Det er det vi som politikere bør tillegge størst vekt og legge til rette for.

LES OGSÅ: Bioteknologi-debatten: Hensynet til barna må settes først

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå