Korona, eldre og sykehjem – hva kan vi lære?

En krise kan som kjent medføre endringer og gi erfaringer, og nye løsninger og nye muligheter kan komme fram i lyset. Så også med «koronakrisen».

Sosial isolasjon og inaktivitet sjelden er av det gode for noen av oss, det kan føre til passivitet og depresjon, skriver kronikkforfatterne.  Foto: shutterstock

Saken oppdateres.

Det er viktig å reflektere over erfaringene som er gjort, og hvilken ny læring og praksis som bør bli med videre. I Adresseavisen 18. mai var det en reportasje om gode erfaringer som er gjort på sykehjem knyttet til personer med demenssykdom. Isolering av avdelingen har blant annet medført at beboerne ble mer rolig og sov bedre om natten. Det er flott at dette blir satt fokus på, og vårt innlegg er en oppfølging av temaet for å bidra til ytterligere diskusjon og refleksjon om erfaringer etter korona.

Færre beboere med færre ansatte å forholde seg til for personer med demenssykdom har vært anbefalt og forsket på siden 90 tallet, så «korona-erfaringer» med «smått er godt» er dokumentert over lang tid som hensiktsmessig. Forhold som mangel på organisering, personalressurser og bevilgninger, kan ha satt en stopper for at dette gjennomføres mange steder. Etter vår mening er «smått er godt»-tenkningen med få og faste ansatte å forholde seg til for beboerne en viktig erfaring å ta med seg videre, og man kan jo håpe på at erfaringene blir fulgt opp også etter «koronatid».

LES OGSÅ: Blant de dårligste i klassen på flere punkter: Her svikter eldreomsorgen i Trondheim

Koronaerfaringer i samfunnet har vist at savnet av familien og sosialt samvær har vært en utfordring for mange, særlig kontakt mellom besteforeldre og barn/barnebarn. Dersom en erfaring er at eldre med demenssykdom blir mer rolige om de ikke har besøk på sykehjemmet, hvilken lærdom skal vi ta så med oss videre? Besøk av familie skaper glede og engasjement i hverdagen både for en gammel far eller mor, og er forhåpentligvis også til avlastning for personalet. Selv om det også kan oppleves forstyrrende for ansatte og kanskje for noen beboere om det er «fullt opp» av familie som krever både oppmerksomhet og tiden til personalet. Det kan skape uro og usikkerhet for den som har besøk og for dem som ikke har besøk.

LES OGSÅ: Uenige om hva som er best for å bedre eldreomsorgen i Trondheim

Vi kan trekke en parallell til barn på sykehus, i 50-60-årene var det vanlig at foreldre og søsken ikke fikk besøke barn på sykehus og et av argumentene var at barna ble urolig og lei seg når familien gikk, de var roligere når de ikke fikk besøk. En annen måte å si dette på er at barna ble isolert og understimulert. Så også med eldre, mer ro når det ikke er mye besøk kan også forstås som passivitet og understimulering som ikke trenger å være til det gode. Hva skal tas videre? Uro kan ofte oppstå ved overgangssituasjoner, for eksempel når pårørende drar igjen. Det er derfor viktig at både pårørende og ansatte har kunnskap om betydningen av å følge opp beboere når pårørende går. Det kan handle både om at ansatte får tid til for eksempel være sammen med en beboer, i tillegg til kjennskap til den enkeltes familierelasjoner og gode rutiner for å følge opp dette.

En annen korona-erfaring i samfunnet er at sosial isolasjon og inaktivitet sjelden er av det gode for noen av oss, det kan føre til passivitet og depresjon. Mennesker er skapt til å være i aktivitet, også personer med demenssykdom. En korona-erfaring fra sykehjem var at beboerne var mindre urolige med mindre aktivitet og arrangement. Det finnes også forskning som viser at personer med demenssykdom blir rolige og sover bedre om det foregår ulike aktiviteter, de blir naturlig trøtte og får brukt sine ressurser. Men en kan også forestille seg at om det er mange som dukker opp med ymse arrangement for å «underholde de gamle», så kan det medføre ekstra arbeid for personalet og noen ganger bidra til mer uro. Det trengs en diskusjon om dette alltid er hensiktsmessig. For personer som har demens, kan verden fort bli uoversiktlig. Skjer det mye på en gang som den enkelte ikke forstår, kan noen blir usikre av det «uoversiktlige», og enkelte kan bli urolige. Mens andre beboere kan erfare det som et avbrekk i hverdagen, endelig skjer det noe på avdelingen. Hverdagene på et sykehjem kan være nokså stille og ensformige, så tilrettelagte aktiviteter bør derfor oppmuntres og er nødvendig for alle.

LES OGSÅ: Her er noe av det bra vi gjør!

Men en rolig og mindre hektisk hverdag har også vist seg som en positiv «korona-erfaring» i samfunnet. For eksempel rapporteres det om færre hjerteinfarkt, med en antagelse av at mindre hverdags-stress kan være en grunn. Likevel, det er en fin linje mellom passivitet og understimulering, særlig blant eldre med demenssykdom er det ikke alltid like lett å vite hva ro/uro er uttrykk for. Kan ro også være et uttrykk for passivitet og apati, eller uro et uttrykk for at det skjer for lite, som for herr Jensen som tidligere har vært en aktiv mann, vandrer hvileløst rundt fordi kroppen hans «sier» at det skal skje noe? Mangel på initiativ og engasjement til å komme i gang med å gjøre noe er et kjent symptom for personer med demenssykdom.

Å sitte rolig i en stol er ikke uvanlig, men vi vet at konsekvensen av inaktivitet kan være ganske alvorlig for eldre som kan få redusert fysisk funksjon bare etter noen dager med inaktivitet. Det er flere pårørende som erfarer hvordan deres gamle mor eller far er blitt veldig redusert både fysisk og mentalt i den perioden de ikke har fått besøkt dem på sykehjemmet. Det kan være en indikasjon på at det har vært for lite stimulering og aktivitet i denne perioden. Dessverre har en opplevd at tilbud som beboere har hatt, som faste trimgrupper, individuell behandling av fysioterapeut eller ergoterapeut mer eller mindre er blitt tatt bort for å begrense antall personer i denne perioden, noe som ytterligere kan ha forsterket passivitet og nedsatt fysisk funksjon.

Når «korona-erfaringene» fra sykehjemsavdelinger skal vurderes, må det derfor også diskuteres hvilke forhold som skal evalueres og vektlegges. Ro/uro er et viktig forhold, men fysisk funksjon, psykisk helse, grad av demensutvikling mv. må også være nødvendige å se på. Det er å håpe at både personalets og pårørendes erfaringer blir hørt av politikere og ledere, slik at man kan ta med seg alle erfaringer til å videreutvikle gode sykehjemsavdelinger for personer med demenssykdom.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå