De som ønsker kjønnskorrigerende behandling, behandles helt uforsvarlig

Debatten preges av sterke meninger og fordommer, ikke av tall som faktisk viser tilstanden. Som transkvinne selv mener jeg forskning må komme mer frem i lyset.

Den strenge kontrollen hos Rikshospitalet begrunnes i all hovedsak med at man er redd for at folk skal angre seg etter det som fremstilles som en sterkt irreversibel behandling, skriver kronikkforfatteren.   Foto: Lise Åserud

Saken oppdateres.

Den siste tiden har det vært ekstra oppmerksomhet rundt kjønnsinkongruens, altså opplevelsen av uoverensstemmelse mellom psykologisk kjønn og fysisk, og behandlingen av dette. Mange av argumentene mot mer tilgengelig behandling av kjønnsinkongruens (også kalt kjønnskorrigerende behandling), grunnes i prinsipielle holdninger til kjønn og kjønnsroller, samt en frykt for en sterk økning i etterspørsel de siste årene. En av de sterkeste medisinske innvendingene angår anger hos noen av de behandlede. Som transkvinne og biolog selv finner jeg disse argumentene hårreisende. Jeg mener det er lite grunnlag for den strenge kontrollen vi fremdeles finner i norsk helsevesen.

Astrid Poleszynski Hoel er transkvinne og masterstudent i bioteknologi ved NTNU.   Foto: PRIVAT

Hva vet vi om kjønnsinkongruens? Vi vet fremdeles svært lite om hvordan kjønnsinkongruens oppstår og virker. Dette skaper en naturlig skepsis i mange medisinske miljø. Så langt peker forskning mot at kjønnsinkongruens er medfødt, og man finner blant annet forskjeller i hjernestrukturen til denne gruppen sammenliknet med resten av befolkningen. Det er også pekt på at det kan være et genetisk grunnlag, men såpass komplekst at man sliter med å identifisere det. Uansett hva biologien bak er, oppleves din indre kjønnsidentitet som en fundamental bit av deg selv, en bit som ikke kan fjernes. Hvis man hadde gjort det, ville man ikke lenger være seg selv. For alle praktiske og etiske formål er derfor kjønnsinkongruens å sette på lik linje med homofili. Det er uheldigvis én stor forskjell som gjør det hele mer kontroversielt: For å leve et tilfredsstillende liv med kjønnsinkongruens, er det ofte nødvendig med medisinsk behandling.

LES OGSÅ: De ble begge født som gutter. Nå har Siri og Kristin funnet seg selv. Og hverandre.

Det er kjipt å være trans. I 2015 gjennomførte The National Center for Transgender Equality (NCTE) i USA den største spørreundersøkelsen så langt gjort angående opplevelser og psykisk helse hos personer som opplever kjønnsinkongruens. Av de 27 215 deltakerne meldte fire av ti at de hadde forsøkt å begå selvmord minst en gang i løpet av livet. I løpet av året før undersøkelsen, hadde 9 prosent av de som ønsket, men ikke fått kjønnskorrigerende behandling, forsøkt å ta livet sitt. For de som hadde fått behandling, sank dette tallet til 5 prosent. Med så klare resultater skulle man tro terskelen for å tilby slik behandling burde være lav. Likevel må man i dag godt over ett år på utredning før man kan få behandling via det offentlige.

Standard forløp i Norge i dag er å først bli henvist til et distrikts psykiatrisk senter (DPS) hvor man er i samtale gjerne et par måneder, litt avhengig av hvor mye man har på hjertet. Dersom man fremdeles ønsker behandling, henvises man videre til Avdeling for Kjønnsidentitetsutredning ved Rikshospitalet (tidligere NBTS). Her må man i en periode på rundt ett år jobbe med å overbevise minst to spesialister om sin egen kjønnsidentitet før man kan få tilbud om kjønnskorrigerende behandling. Dersom de ikke lar seg overbevise, risikerer man å måtte vente mye lenger. Fastleger og private tilbud med en mer liberal holdning blir anklaget for uforsvarlig praksis og risikerer å miste legelisensen.

Å angre seg. Årsaken til den strenge kontrollen hos Rikshospitalet begrunnes i all hovedsak med at man er redd for at folk skal angre seg etter det som fremstilles som en sterkt irreversibel behandling. Kirurgiske inngrep gir tydelig permanente endringer, men kommer ikke før man har gått flere år på hormonterapi, som kan reverseres i stor grad. I undersøkelsen til NCTE rapporterte kun 0,4 prosent at de hadde valgt å gå tilbake til sitt originalt tildelte kjønn fordi de fant ut at kjønnsbytte ikke var noe for dem likevel. Langt flere endte opp med å gjøre dette som følge av press fra kjente og kjære, diskriminering, samt at selve det å bytte kjønn var for vanskelig. I USA praktiseres i utgangspunktet informert samtykke som eneste kontroll for kjønnskorrigerende behandling. Der er det største hinderet stort sett finansielt.

LES OGSÅ: Transkjønnede Lara vil være en av jentene

Det er vanskelig å vite hvordan det er å leve som et annet kjønn uten å ha prøvd det. Siden kjønnsinkongruens først og fremst handler om misnøye med egen kropp, holder det ikke å bare endre hvordan man uttrykker seg. Selv om man skulle endre mening etter igangsatt behandling, betyr ikke det nødvendigvis at man angrer seg. Blant de som har endt opp med å ombestemme seg, er det flere som har fortalt at det var en lærerik prosess og nødvendig for å finne seg til rette der de er i dag. En annen faktor å ta med i betraktningen er hvorvidt faren for å angre seg utveier faren for ikke å behandle noen som ber om det. Jeg mener en mulig angerrate på 0,4 prosent blekner sammenliknet med en nesten halvering i mengden selvmordsforsøk.

Selv har jeg også opplevd det at leger begrunner å holde tilbake behandling med at de tviler på min opplevelse av kjønnsikongruens, som svært diskriminerende. Jeg mener dette er like absurd som å måtte overbevise et psykiatrisk råd om at man er homofil før man får lov til å ha sex med samme kjønn. Dette går direkte på pasientens autonomi, retten til å bestemme over sitt eget liv og stå inne for de valgene man tar. Når det handler om behandlinger som plastisk kirurgi og kroppstatovering, er dette kun noe som krever et informert samtykke fra pasienten. Hvorfor skal kjønnskorrigerende behandling være så veldig annerledes?

Sett i lys av dette mener jeg nåværende medisinske praksis rett og slett er uforsvarlig. Ikke fordi man nå åpner for nye kjønnsrollemønstre som utfordrer et tidligere strengt binært synspunkt, men fordi man fremdeles undergraver pasienters behov på et svært tynt grunnlag. Det å involvere psykisk helsevesen er nok en god idé ettersom opplevelsen av kjønnsinkongruens åpenbart kan være en stor psykologisk påkjenning. Men jeg mener det er viktig å endre holdningen fra at det er noe som skal valideres, til at man skal støtte folk i en vanskelig situasjon. Mer konkret mener jeg at Rikshospitalets eneste rolle i denne sammenheng burde være å sørge for at pasienten er tilstrekkelig informert om behandlingstilbudet til at de kan gjøre et velveid valg om hvor de vil gå. Valget i seg selv bør være pasientens eget, og ingen andres.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå