Hvor føler du deg hjemme?

Boligpolitikken som føres i dag, fungerer godt for færre og færre.

Er en slik politikk en utopi? Nei, Trondheim kommune har allerede fått det til for tjue år siden, med Svartlamon, skriver kronikkforfatterene.   Foto: Håvard Jensen

Saken oppdateres.

De siste månedene har den boligpolitiske debatten både i Trondheim og nasjonalt fått spalteplass blant annet gjennom diskusjonen rundt den tredje boligsektor. Her i Trondheim er dette temaet særlig aktuelt siden kommunens boligpolitiske plan snart skal behandles. Denne debatten gir oss muligheten til å tenke nytt rundt det å bo, og i denne kronikken stiller vi blant annet spørsmål rundt eierlinjas betydning for den gode hjemmefølelsen.

LES OGSÅ: Trondheims tomme hus bør bli en ressurs, ikke en belastning

Våren og sommerens unntakstilstand har ført til at vi har måttet tilpasse oss, skape nye rutiner, leve litt langsommere, men mest av alt: plutselig har vi måttet være mye mer hjemme.

Kanskje sitter vi nå med nye tanker om hva hjemmet betyr for oss, hvordan vi ønsker at hjemmet skal se ut eller fungere slik at vi skal ha det best mulig der. Kanskje har vi snakket mer med naboen. Kanskje har vi begynt på nye prosjekter. Kanskje har vi tatt opp nye eller gamle hobbyer. Kanskje har vi tenkt «når alt dette er over, skal jeg finne tid til å fortsette å holde liv i surdeigskulturen». For mange har den langsomme tida vært kjærkommen fordi man blant annet har fått mer tid til hverandre. Men et betydelig antall har også kjent på ensomhet i større grad, og altfor mange har opplevd og opplever fortsatt denne unntakstilstanden som svært økonomisk belastende.

LES OGSÅ: Trondheim trenger flere rimelige utleieboliger

Boligpolitikken som føres i dag, fungerer godt for færre og færre. Bolig, husleier, vedlikehold, forvaltning og menneskers liv settes opp som tall, indikatorer og statistikk, som inntekt og utgift i et budsjett. Når man bruker tall om menneskers liv på denne måten, har det en tendens til å endre både på maktdynamikken og beslutningsprosessene. Verdimessige debatter må vike for tallenes tilsynelatende rasjonelle forføring.

I Trondheim kommunes boligpolitiske plan som snart skal behandles, står det at kommunens viktigste oppgave innenfor boligpolitikken er å sørge for at det blir avsatt nok areal til boligbygging. Men bolig handler om så mye mer enn den enheten man bor i, og man kan ikke bygge gode liv gjennom nybygg og fine fasader: Folk må ha en grunn til å ville bo der – og ikke minst, bli boende der.

LES OGSÅ: En grønn boligpolitikk - vi foreslår en tredje boligsektor

Målet for en god boligpolitikk må være å sikre folk muligheten til å bo trygt og godt, og sikre muligheten til å delta i et fellesskap. Tid og trygghet er avgjørende faktorer for å skape den følelsesmessige tilknytningen som er nødvendig for å kunne kalle boligen sin et hjem. Boligpolitikken bør derfor handle mer om hvordan folk har det der de bor enn et ensidig fokus på utbyggernes behov og mulighetsrom.

Bosituasjon og hvilke utgifter og bekymringer man har knyttet til det å bo påvirker alle andre områder av livet, så boligsektoren kan ikke sees separat fra andre sektorer, som Bopilot også pekte på i sin kronikk. Hvis man bor godt med et godt støtteapparat i naboene sine, kan man for eksempel minske faren for ensomhet, og få hjelp til enkle innkjøp og vedlikeholdsarbeid. Med en mangfoldig boligsektor som rommer flere, vil sosiale ulikheter kunne jevnes ut. Hvis man tenker sektor for sektor, mister man blikket på hva dagens boligpolitikk faktisk kan føre til av utenforskap.

Hva skal til for å skape et hjem og et godt bomiljø? Svaret kan umulig være kun å eie egen bolig slik den norske boligpolitikken så til de grader legger til rette for. Hvis du ikke allerede eier, bør du forte deg å gjøre grep i din «boligkarriere» slik at du får muligheten til det. Samfunnet premierer de som sliter seg ut og velger boliglån over livskvalitet. Hvis man av ulike årsaker ikke er så systemlojal, havner man utenfor og blir nærmest straffet for det. I Norge er det kun eierlinja som gjelder, og politikken som føres på dette området sponses av staten med 100 milliarder årlig. Dette er i realiteten en overføring fra dem som leier til dem som eier.

Boligpolitikken bør ta høyde for at livet handler om mer enn å eie bolig. Det bør være viktigere å sikre folk muligheten til å bo godt enn å sikre at folk får muligheten til å kjøpe. Det er andre faktorer som spiller inn på eierskapsfølelse og tilhørighet til et hjem og et nabolag enn lånet man har i banken.

LES OGSÅ: Riv Svartlamoen, og bygg høyhus

Både voksne og barn trenger meningsfulle fellesskap, så å bo et sted hvor man kjenner naboene sine, føler seg sett av dem og møter dem jevnlig, sikrer trygge hjem og gode liv. Dette påvirker livskvaliteten vår mer enn hvorvidt vi eier eller leier.

Tredje boligsektor – en mellomting mellom eie og leie, eller en ny måte å tenke boligpolitikk på? De av befolkningen som ville inngått i en tredje boligsektor er ikke de mest vanskeligstilte på boligmarkedet. Det dreier seg om en sammensatt gruppe som til tross for at de muligens ikke er nok bemidlet til å kjøpe egen bolig eller ønsker å ta opp et stort boliglån, sitter med mye ressurser - ressurser man kan dele i et fellesskap.

LES OGSÅ: Dette markedet er absurd

Vi er alle eksperter på våre egne liv, og dermed er det viktig at de som tilrettelegger for gode hjem til befolkningen involverer de som allerede bor der, eller de som skal bo der. Å legge til rette for at beboere involveres i prosjekter som omhandler dem selv er bærekraftig fordi man skaper noe som fungerer for dem det skal fungere for. Beboerdeltagelse gir også følelse av eierskap, noe som kan bidra til økt trygghetsfølelse, fellesskapsfølelse, og dermed at folk blir boende over lenger tid, en motvirkning til gjennomstrømning. I beboerinvolvering, medvirkning og -medbestemmelse ligger det stor kvalitetssikring.

En tredje boligsektor, rimeligere boutgifter og en radikal endring av boligpolitikken kan romme dette, og vil gi mindre press på boligmarkedet, være prisdempende, og gi en mer mangfoldig og mer sosialt utjevnende by. Folk vil kunne slippe å bo seg i hjel, slippe å jobbe mer enn de kjenner de har kapasitet til; de vil få tid og rom til å skape seg gode hjem der de har lyst å bo.

LES OGSÅ: En grønn boligpolitikk - vi foreslår en tredje boligsektor

Er dette en utopi? Nei, Trondheim kommune har allerede fått det til for tjue år siden, med Svartlamon. Beboerne på Svartlamon kjenner hverandre, deler, bytter, og deltar i hverandres liv. Med flere uformelle møteplasser og et så tett naboskap, blir bydelen en kreativ smeltedigel. Rimelig leie og innsats fra beboerne har gjort det mulig for menneskene som bor i bydelen å føle seg som en ressurs - muligheten til å føle seg sett. Svartlamon har ivaretatt både hus og folk.

Kommunen kan også bruke eksisterende boligmasse, og Fargemarka kan blant annet være et nytt slikt prosjekt. En satsning på tredje boligsektor og en radikal endring av boligpolitikken vil ta tid, og det må være greit: Målet er såpass viktig. Vi må bare tørre å sette i gang!

LES OGSÅ: 3000 underskrifter fra innbyggerne i Østbyen burde være nok til å få bli med i prosessen

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå