Psykopater: Hvis rådet ikke kun skal være å komme seg unna, hva skal man gjøre da?

Etter å ha arbeidet med psykopati i snart 20 år vil jeg hevde at vi som samfunn kan gjøre mer. Vi må begynne å snakke om psykopatens ubehag i tillegg til ubehaget psykopaten påfører oss.

Jeg har selv sett psykopati utfolde seg i mange nok tilfeller og varianter til at jeg vil fortelle om enkelte fellestrekk som røper ubehaget som utspiller seg inne i personene som utvikler det, skriver psykologspesialist Aina Gullhaugen.  Foto: SHUTTERSTOCK

Saken oppdateres.

Denne kronikken er en oppfølging av kronikkforfatterens bidrag i NRK Innafor sitt program om psykopati.

Psykopati er et omstridt begrep og en form for personlighetsforstyrrelse som kjennetegnes ved at den det gjelder har en kunstig høy selvfølelse, manglende sensitivitet i samspill med andre, utalte gjennomføringsvansker og manglende innsikt i at noe er galt. Psykopati kommer til uttrykk på ulike måter, bare tidvis som kriminalitet. I de tilfellene hvor psykopati fører til fare for og skade på liv og helse bør man som enkeltindivid komme seg unna.

Etter å ha arbeidet med problemstillinger knyttet til psykopati i snart 20 år vil jeg imidlertid hevde at vi som samfunn kan gjøre mer for å bøte på problemet psykopati utgjør. Fremfor alt så må det offentlige ordskiftet endres. Vi må snakke om psykopatens ubehag i tillegg til ubehaget psykopaten påfører oss. Er psykopati og ubehag gjensidig utelukkende sier du? I så fall har du kjøpt og betalt det psykopaten vil ha deg til å tro, nemlig at meg hefter det intet ved, jeg er hel og ren og elsket av folket! Det gjøres imidlertid et betydelig stykke arbeid for å opprettholde en slik fasade eller maske, med den effekt at skam og tvil overføres til omgivelsene. Psykopaten lykkes derfor ikke kun med å skjule sitt eget ubehag, men også med å omplassere det!

LES OGSÅ: Er han psykopat eller «bare en drittsekk»?

Jeg har selv sett psykopati utfolde seg i mange nok tilfeller og varianter til at jeg vil fortelle om enkelte fellestrekk som røper ubehaget som utspiller seg inne i personene som utvikler det. En grunnleggende opplevelse av skam knyttet til selvet, på bakgrunn av en mangel på et reelt fellesskap med andre og en reell påvirkningsmulighet, gjør at ubehaget ved psykopati kort kan oppsummeres i det grunnleggende spørsmålet: Er jeg verdt å elske? Skamfølelsen må vike for at psykopaten, psykologisk sett, skal «holde seg flytende», noe som gjenspeiles i de fastlåste storhetstankene og i den samvittighetsløse atferden. Han eller hun «eier ikke skam».

Som et bidrag til å dreie det offentlige ordskiftet om psykopati vil jeg fortelle om «Thomas», en ung gutt som skåres høyt på den såkalte psykopatisjekklisten. Han er en fiktiv person, konstruert av typiske kjennetegn ved psykopatisk ungdom som jeg faktisk har møtt. Thomas ble født inn i en familie som ikke var i stand til å ta vare på ham. Han ble utsatt for fysisk vold, men også for systematisk neglisjering og forfordeling. Familien gikk i oppløsning, og Thomas ble etter hvert den kjente kasteballen i systemet. Han plaget dyr og drev med brannstiftelse, og fikk gjennom dette utløp for sin frustrasjon, samtidig som han drev med en form for selvhevding. Atferden medførte imidlertid at han i en alder av 13 år hadde måttet flytte ni ganger.

LES OGSÅ: «Han er utro og lyver hele tiden, men sier han skal endre seg»

I samtaler med sin behandler satt Thomas aldri ord på at noe var vanskelig for ham. At noe likevel var det ble tydelig ved å sammenholde historien hans med det han selv sa, og ved å observere hvordan han brukte mye tid og krefter på å fremstille seg best mulig. Man så også hvordan han likte å snakke om våpen og gi inntrykk av at han var en tøff kar, samtidig som han ikke var i stand til å gi seg i kast med aktiviteter som jevnaldrende driver med uten å blunke. Hans relasjoner til jevnaldrende var ustabile og på deres bekostning, men han kunne på en svært overbevisende måte gi uttrykk for at han har lært av sine feil og at han aldri mer ville skade andre. Dette var imidlertid ikke troverdig, all den tid han fortsatte med sitt maskespill som hjalp ham med å slippe å forholde seg til sin egen sårbarhet og smerte.

Om noen år har Thomas blitt voksen. Han har sonet flere korte fengselsstraffer og flyttet inn hos en kvinne som trengte at noen så akkurat henne. Han har ingen jobb, og han synes det er vanskelig at kvinnen han har blitt kjent med, bruker tid på andre enn ham. Det vanskelige vet jo vi som kjenner Thomas, at han har god trening i ikke å forholde seg til, så han anklager heller henne som allerede står på pinne for å tilrettelegge. Det må være der feilen ligger, for det kan ikke være hos ham. Det kan ikke være noe tvil om at han er en mann som er verdt å elske!

Dette var én psykopatihistorie, det finnes mange flere. Jeg vil oppfordre personer som har hatt nærkontakt med psykopati i ulike varianter, både fagpersoner og andre, til å dele nyanserte fremstillinger av dette. Hvis rådet ikke kun skal være at man må komme seg unna, så kan det være at man begynner å dele hele og nyanserte historier om psykopati, noe som kan gjøre det lettere å tilby behandling. Når individet ikke selv evner det, så må vi som samfunn bidra.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå