Det er på tide at Tusvik og Tønne tar et oppgjør med seg selv

Det er aldri dumt å kjøre en aldri så liten maktanalyse av seg selv når man er kommet et godt stykke i karrieren.

Det kan hende at Tusvik og Tønne en gang var outsidere og sparket oppover og til høyre og venstre og egentlig bare helt vilt rundt seg. Det er helt greit med ræl også. Men, så skjer det noe på veien, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra Pstereo 2019.  Foto: Emilie Sofie Olsen

Saken oppdateres.

«I’m not gonna diss you on the internet, cause my momma told me better than that», sang Destiny’s Child i 2001. Lite visste Destiny’s Child om podkastene som skulle komme.

Oppveksten vår har mye å si for hvordan man ser på uenighet. Kommer man fra et hjem hvor uenighet løses med den åpne samtalen hvor det er høyt under taket og man husker å gi hverandre klemmer og ros før man fortærer fredagstacoen, er uenighet ikke bare noe man setter pris på, men kanskje også søker. Man ønsker jo å lære mer av andre mennesker. Kommer man derimot fra et hjem hvor all uenighet hysjes ned fordi det vil ende med krangling, skilsmisse, eller det som enda verre er; vold, da skyr man uenighet. Man ser på uenighet som noe farlig. Jeg er en av dem som tilhører første kategori. Jeg elsker å kverulere, og jeg elsker høylytte diskusjoner. Det er hjernetrim.

LES OGSÅ: Kunsten og represaliene

Samfunnet vårt består av interessemotsetninger som kan føre til konflikt. Konflikt er ikke farlig. Det kan være veldig fint, fordi man blir trent på å møte uenighet med gode argumenter. I noen tilfeller ender man til og med å endre mening. Noen ganger møtes man halvveis til forsoning. Og i andre tilfeller enes man om å være uenige. Hvorfor har vi fått til dette samfunnet? Gjennom skole, organisering av arbeidsliv, kulturarenaer, politikk og offentlig debatt. Men også fordi vi har hatt gode redigerte medier som bærer et samfunnsansvar. Og de har en Vær Varsom-plakat å forholde seg til. Tilsvarsretten i de redigerte mediene – at man sikrer at de som får kritikk rettet mot seg, faktisk også kan svare - er hellig nettopp fordi den skaper en fruktbar debatt.

Men så kom internett med nye flater for ytringer. Teknologiutviklingen har gått så fort at vi ikke har rukket å stikke fingeren i jorda og si: «Stopp en hal, her må ting reguleres litt. Som for eksempel når «alle» skal ha sin egen blogg eller podkast. De vanlige redigerte mediene slipper ikke til det samme som podkastene slipper til. På mange måter kan jo det skape mer spenning. Til det går for langt.

LES PORTRETTET: Foreløpig har ikke Lisa Tønne nådd helt frem. Men hjemme i Trondheim har hun kjent et snev av det hun aller helst vil ha. Ro

Da frilansjournalist Erle Marie Sørheim for halvannet år siden skrev en betimelig og konstruktiv kronikk i VG og etterlyste en debatt om Vær Varsom-plakat for podkaster etter nok en raljering fra kjendisduoen Tusvik&Tønne, ble hun ikke møtt med et tilsvar slik som seg hør og bør. Det ble stilt. Helt til hun også ble raljert med på en ny Tusvik&Tønne-sending, med oppfordring til lyttere om å følge på. Innboksen til Sørheim var fylt til randen med meldinger som var langt fra hyggelige. Sørheim etterlyste altså dialog. Hun fikk det motsatte. I tillegg brukte de det eldste trikset i boka: Latterliggjøring, og det å sende kamphundene etter Sørheim. De kunne stilnet henne for godt. Heldigvis sto Sørheim stormen av, men det kunne jo ikke de vite. Hva er det godt for? Er det ikke nettopp slik gubbeveldet har holdt på mot kvinner i alle år? Det som svir verre enn gubbeveldet, er når én kvinne blir jaget av kvinner i flokk.

Forleden slo radarparet til igjen. Nå var det nylig avdøde Ari Behn som skulle bli raljert med. Den avdøde har ingen mulighet til tilsvar. De etterlatte har fortsatt ferske sår. #toosoon, som internett ville sagt. Nå er spørsmålene Sørheim stilte for halvannet år siden, på overtid.

LES OGSÅ: Tusvik og Tønne hyller Jektvik

Glitterfeminismen har vært hos oss lenge, og det har gått inflasjon i å kalle seg feminist. Det plager meg lite. Det er helt greit at det kommer noen på toppen med paljetter og shopper populære feministsaker. Det plager meg ingenting at Sigrid Bonde Tusvik får mer oppmerksomhet i mediene på 8. mars enn kvinnene i kommunal sektor i Horten som står og roper «Likelønn NÅ!» for 83. året på rad. Saken er tross alt viktigst. Og noen ganger trengs det litt kunstnerisk kreativitet og satire for å forsterke poenget til kvinnene i kommunal sektor som fortsatt står med den samme parolen som de malte i 1968. Hun tar en for laget. Men, nå er det på tide å ta et oppgjør med seg selv.

Det kan hende at Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne en gang var outsidere og sparket oppover og til høyre og venstre og egentlig bare helt vilt rundt seg. Det er helt greit med ræl også. Kvinner burde faktisk ræle mer i samfunnet. Drite seg mer ut. Men, så skjer det noe på veien. Man oppnår makt. Og med den makten, følger det også et ansvar. Det er aldri dumt å kjøre en aldri så liten maktanalyse av seg selv når man er kommet et godt stykke i karrieren. Det er heller aldri dumt å la andre få gjøre den analysen i et større fora. Aller helst er det viktig å møte opp på en felles arena der uenigheter og skjev maktfordeling kan drøftes.

Livet følger ingen Vær Varsom-plakat, skrev Sigrid Hvidsten i Dagbladet. Det stemmer. Selv er jeg blitt bedt om å ta meg sammen på familietribunen på Lerkendal etter å ha ropt noen ukvemsord etter et baklengsmål (Nei, ikke det samme som Kastrati sa). Jeg rødmet da en forelder sa fra til meg, og satt i skammekroken resten av kampen.

Men alt kan ikke være foreldre som sier fra i etterkant. Noe må også ha noen klare regler på forhånd. Som deltaker i offentligheten må man forholde seg til visse normer. Og om man ikke møter på en felles debattarena, får man aldri vite fakta. Alt blir bare antagelser. De som ikke tør å stille til åpen dialog eller i en debatt: Hva er de redde for? Hva er det de skjuler? Sin egen intellektuelle latskap?

Det verste som kan skje når man møter til debatt, er at man møter en motpart med bedre argumenter. Ikke alle debatter er til for å vinnes og tapes heller. Noen ganger deltar man fordi man søker en større forståelse av en sak enn det man allerede har.

Redsel for konflikt og uenighet kan fort havne over i noe autoritært, når man har makt. Det ser vi konturene av i mange hjørner av verden. Vær Varsom-plakaten er til for å beskytte oss fra det autoritære. Tusvik&Tønne forsterket bare Sørheims poenger. Nå er det på tide at de stiller i debatt. Kanskje de kan lære noe av det.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

På forsiden nå