Amerikanske tilstander i kjønnsdebatten

Den siste tidens kjønnsdebatt rundt transseksuelle sine rettigheter er direkte skadelig for de menneskene dette handler om.

Min egen opplevelse som homofil er ikke sammenlignbar med hva mange transseksuelle må gå gjennom, men min bakgrunn har gitt meg en forståelse for hvordan det er å føle seg utenfor fellesskapet. Det er denne forståelsen som mangler i debatten, skriver Gorset.   Foto: Morten Antonsen

Saken oppdateres.

Transseksuelle mennesker er en liten minoritetsgruppe. På tross av det har debatten rundt dem og deres plass i fellesskapet blitt ganske stor og dessverre ofte polarisert, unyansert og misforstått. Debatten om betydninger av kjønn har gjort sitt inntog i Norge den siste tiden gjennom JK Rowling sine uttalelser, og mye av den samme diskusjonen finner vi også igjen i forslaget til ny barnelov.

I diskusjonen om barnelov kan det for mange virke rart å skulle kalle noen for «fødeforelder», men for den store majoriteten vil det heller ikke bety en spesielt nevneverdig forskjell, skriver Gorset.   Foto: Schutterstock

Som Siri Wahl-Olsen skriver sist uke: «Mange føler også her i landet at vedtatte sannheter om hvem vi er, er satt under sterkt press.» Wahl-Olsen illustrerer noe av det jeg syns er uheldig i måten deler av dagens voksengenerasjon (og «godt voksen»-generasjon-) møter identitetspolitikken og den kjønnspolitiske debatten på. For identitetspolitikk handler ikke nødvendigvis om titler eller begrep, men om noe så grunnleggende som å føle seg inkludert og sett i fellesskapet. Det handler om retten til et felleskap som ser, respekterer og anerkjenner deg, selv om du er annerledes enn majoriteten på noen områder. Det er derfor disse diskusjonene kan bli så opphetet og personlige.

LES OGSÅ: Menn som føder barn og kvinner som gir sæd

Som homofil har jeg hatt flaks. Jeg har vokst opp med en familie, i ei tid og i et samfunn som har akseptert meg for den jeg er. Likevel kjenner jeg på et utenforskap. I oppveksten min var «homo» en vanlig, negativ slengkommentar. Det gjør noe med deg, når du er homo. Det gjør også noe med et menneske å ikke kunne fortelle om de aller mest personlige følelsene dine, fordi det kan skape negative reaksjoner og endre synet folk har på deg.

Det var nok derfor det gjorde sånn inntrykk at en godt voksen lærer på ungdomsskolen konsekvent valgte å si «Den dagen du finner deg en jente eller guttekjæreste» til både gutter og jenter i klassen vår. Som en svært usikker 15-åring «i skapet» betydde det så enormt mye for meg. Det fikk meg til å føle at min identitet var anerkjent og sett, og at jeg var en del av fellesskapet.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Den siste tidens kjønnsdebatt rundt transseksuelle sine rettigheter er direkte skadelig for de menneskene dette handler om. Helsedirektoratets utredning «Rett til rett kjønn» konstaterer at «personer med kjønnsinkongruens rapporterer høyere grad av trakassering, diskriminering og vold enn de som i studien oppgir å være lesbisk, homofil eller bifil». Min opplevelse er ikke sammenlignbar med hva mange transseksuelle må gå gjennom, men min bakgrunn har gitt meg en forståelse for hvordan det er å føle seg utenfor fellesskapet. Det er denne forståelsen som mangler i debatten. Forståelsen for at en minoritet kan kjenne sterke følelser for noe som for allmennheten virker som bisarre eller unødvendige detaljer. Når dette perspektivet mangler, blir det fort en diskusjon der enten minoriteten eller majoriteten må tape, istedenfor en diskusjon der man prøver å forstå hverandres utgangspunkt. Klarer derimot majoriteten å møte minoriteten med forståelse og nysgjerrighet, vil vi klare å løse flere diskusjoner på en fornuftig måte. I diskusjonen om barnelov kan det for mange virke rart å skulle kalle noen for «fødeforelder», men for den store majoriteten vil det heller ikke bety en spesielt nevneverdig forskjell. For minoriteten vil det riktignok oppleves som inkludering i et felleskap, som de historisk har blitt fryst ut av.

Gjermund Gorset svarer Siri Wahl-Olsen i debatten rundt blant annet ny lov.   Foto: Espen Bakken

Wahl-Olsen har et poeng når hun skriver at i USA har debatten er blitt en elitistisk debatt, samtidig som forskjellene har fått økt i det stille. Denne debatten vil nok ikke være den viktigste saken for mannen/kvinnen/hennen i gata. Jeg tror riktignok den kan hjelpe oss forstå andre områder i politikken, fordi utenforskap fra fellesskapet skaper misnøye, sinne og frustrasjon. Det er derfor ingen motsetning i å diskutere transseksuelle sine rettigheter kontra sosial ulikhet, for det bunner i den samme følelsen av å stå utenfor fellesskapet. Spørsmålet er hvordan vi møter det, med skepsis og fordommer om folk, eller med forståelse og nysgjerrighet til andre menneskers erfaringer. Og hvis noe, for eksempel endring av et begrep, er veldig viktig for noen få, og ikke så avgjørende for de fleste av oss, kan vi kanskje bare gjøre det, eller?

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook!

På forsiden nå