Kritiserer kutt i AAP og tidspress: Det kan gjøre folk sykere!

Kronikkforfatter Erica Heitmann ble uføretrygdet. Hun og sosionom Arne Reidar Vik Selven ønsker å utfordre tankegangen om at stadig mer press og strømlinjeformede løp er den eneste måten å hjelpe mennesker ut i arbeid.

Totalt er 209.300 personer registrert som arbeidssøkere hos Nav. Det er 7,4 prosent av arbeidsstyrken.  Foto: GORM KALLESTAD

Saken oppdateres.

I 2018 iverksatte Nav omfattende endringer i regelverket for arbeidsavklaring. Før 2018 fikk du fire år med arbeidsavklaringspenger (AAP), men med endringene ble perioden i utgangspunktet kuttet ned til tre år. Regjeringen mente dette skulle føre flere over fra AAP til ordinært arbeidsliv. Mulighetene for å utvide perioden etter behov ble også innskrenket.
Sist sommer kom en rapport fra Nav, hvor de selv hadde sett på utviklingen etter endringene. Tallene var nedslående: Det kommer ikke flere ut i arbeid. I stedet havner betydelig flere over i uføretrygd og sosialhjelp. Endringene ser ikke ut til å gjøre mennesker mer klare for arbeid, og spesielt hardt går dette ut over mulighetene til unge under 30 år med psykiske helseutfordringer.

Mer press hjelper ikke. Vi i Fontenehuset Trondheim og «I Jobb - Mot og mestring» ser konsekvenser av disse endringene i vår hverdag. Vi ønsker å hjelpe mennesker inn i arbeid og skole, og skape opplevelser av inkludering og samfunnsdeltakelse. «I Jobb – Mot og mestring», en virksomhet i Kirkens Bymisjon, er et endringsrettet oppfølgingstilbud som er ment å hjelpe unge i alderen 18-30 år ut i arbeid, skole eller annen hensiktsmessig aktivitet. Fontenehuset er et frivillig arbeidsfellesskap for mennesker som har, eller har hatt, psykiske helseutfordringer. Vi har inngått en intensjonsavtale om samarbeid, og har fått øye på noen felles erfaringer som bekymrer oss.
Vi opplever at det råder en idé om at stadig mer press og strømlinjeformede løp skal føre mennesker ut i arbeid. En idé som får være styrende for politiske beslutninger, og for hvordan mange hjelpeinstanser i samfunnet arbeider. Denne ideen kolliderer med den virkeligheten vi ser. Vi ser at presset allerede tynger fra en vanskelig psykisk helse og en svært krevende hverdag, og det hjelper ikke å legge enda flere steiner til byrden. Den blir for tung å bære.

Tidspresset gjorde meg sykere. Jeg, Erica, er aktivt medlem på Fontenehuset, og har selv kjent dette på kroppen. Mitt mål er – og har alltid vært – å være en del av et arbeidsliv. I min ryggsekk har jeg sammensatte psykiske helseutfordringer, og for å klare å stå i en arbeidshverdag, var det nødvendig å mestre livet som helhet også. Mine godt innarbeidede tankemønstre, vaner og levemåte måtte snus opp ned, samtidig som jeg skulle jobbe for å komme meg ut i arbeid. For å starte denne tilfriskningen trengte jeg tid til å i det hele tatt finne troa på at dette skulle gå, og tid til å jobbe med å endre et helt virkelighetsbilde. Min tilmålte tid hos Nav og i arbeidsrettede tiltak stod ikke i samsvar med den tiden jeg trengte i behandling for å bli frisk nok til å stå i en jobb. Tidspresset gjorde meg sykere, og før jeg hadde kommet dit jeg trengte å være i tilfriskningsprosessen for å mestre arbeidslivet, var tiden ute. Jeg ble uføretrygdet. Konklusjonen ble at min arbeidsevne ikke sto i samsvar med det et ordinært arbeidsliv krever.
Allerede i slutten av tyveårene hadde jeg dermed mislyktes i alt som var ment å gi meg et liv og en framtid. Jeg satt igjen med en følelse av å være en byrde for samfunnet, og jeg hadde feilet i det prosjektet jeg hadde sett for meg som «livet». Full av skyldfølelse, skam, og et ikke-eksisterende selvverd. Jeg fryktet jeg aldri kom til å være en del av et fellesskap, aldri bidra med ressurser jeg visste jeg hadde, og aldri oppleve en hverdag med meningsfylt innhold. Jeg fikk bekreftet at jeg ikke hadde sjans til å bli frisk eller ta del i et arbeidsliv, og systemet som skulle ført meg inn i en jobb hadde i realiteten ført meg lenger unna.
Nå som jeg er uføretrygdet, er tidspresset borte, og det har paradoksalt nok ført meg nærmere det livet jeg har et mål om å leve. Det har gitt rom for å oppnå nødvendig bedring slik at jeg i dag er betydelig bedre rustet for å møte arbeidslivet, og stå i en arbeidshverdag, enn da jeg mottok stønaden AAP og hadde hele systemet i ryggen.

Muligheter for en ny vei. Vi i Fontenehuset og «I jobb – Mot og mestring» har erfaringer med mange slike lignende historier. Derfor ønsker vi å møte disse menneskene på andre måter, med fleksibilitet, individuelle løp, en tidsbegrensning som defineres ut fra den enkeltes behov, samt en tankegang om at det å nå arbeid og samfunnsdeltakelse handler om å jobbe med hele livet; både det sosiale, fysiske, psykiske og det rent arbeidsmessige. Vi må ha tillit til at mennesker har ønsker og mål, bare vi tar oss tid nok, skaper rammer for en trygg relasjon og lytter oss inn på deres helt særegne historie og behov. Dette gjør vi rett og slett fordi vi ser at det virker. Hensikten er ikke å fjerne krav og press, men at doseringen av det blir riktig for hver enkelt, slik at reelle muligheter for utvikling mot arbeid og inkludering i samfunnsliv kan oppstå.
Våre rammer er forskjellige fra det offentlige, det er vi klar over. Vi ønsker likevel å utfordre politikere som vedtar rammer, og hjelpesystemer som jobber innenfor rammene, til å utvide mulighetsrommet i stedet for å skrenke det inn. Nevnte rapport fra Nav er enda et tydelig tegn på at mer press mot de allerede mest pressede ikke er en farbar vei. Vi tror også det ligger et utvidet potensiale i forskjelligheten hos alle involverte aktører, dersom vi klarer å finne sammen i et utfyllende samarbeid til det beste for de vi jobber for.
Vi har alle samme mål: Vi ønsker å hjelpe mennesker ut i arbeid- og samfunnsdeltakelse. Dersom vi tør å tenke nye tanker og finne samarbeid hvor vi utfyller hverandre, tror vi på store endringsmuligheter - nettopp fordi vi har sett at det kan skje. Slik kan vi sammen løfte mennesker opp fra den dypeste håpløshet og inn i opplevelser av å være inkludert. Hva kan være mer verdifullt?


På forsiden nå