Israels krigføring viser hvorfor landet er den politiske realismens hjertebarn

Den pågående konflikten mellom Israel og Hamas gir en viktig påminnelse om sentrale mekanismer i internasjonal politikk. Israel er det nærmeste man kommer en stat som konsekvent og skruppelløst følger logikken til den politiske realismen.

For det første utgjør Israels angrep en katastrofe for befolkningen på Gazastripen. For det andre fører dette til en kraftig reduksjon av Hamas’ militære slagkraft. Så enkelt er det: En regional militær stormakt møter en relativt liten, usofistikert, «asymmetrisk» trussel. Israels enorme militære maskineri settes i sving, og Israel vinner, skriver professor Jo Jakobsen fra NTNU.  Foto: HATEM MOUSSA

Saken oppdateres.

Den politiske realismen tegner et pessimistisk bilde av verden. Utgangspunktet er at verden er uten en global sentralmakt. Det internasjonale systemet er et selvhjelpssystem der stater i siste instans selv må besørge egen sikkerhet og overlevelse. Nøkkelen til sikkerhet er makt.

Helt siden uavhengighetserklæringen i 1948 har overlevelse og sikkerhet stått i sentrum for det meste av Israels handlinger. En rekke kriger mot forskjellige naboland har forsterket, og bidratt til å legitimere, Israels selverklærte status som et folk og en stat under permanent beleiring.

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

I bunn og grunn stoler ikke Israel på noen. Dette har i årtier vært åpenbart når det gjelder forholdet til nabolandene, til Iran og til palestinerne. Men det gjelder også i forholdet til andre stater, inkludert USA. Washington støtter Israel i omtrent ett og alt. Men i de tilfellene der USAs støtte sitter noe lengre inne, velger Israel alltid å gå sin egen vei om det føles påkrevd.

De krigene Israel utkjemper, utkjemper de uten direkte amerikansk støtte, og som regel også uten amerikansk godkjennelse. USA tilgir og forsvarer Israel underveis og i etterkant, men i forkant følger Israel sin egen logikk, som er den politiske realismens logikk. Selvhjelp er Israels kortsiktige og langsiktige strategi.

Så også i det nådeløse angrepet mot Gaza. Israel tolker palestinske rakettangrep som en sikkerhetstrussel. Denne trusselen møtes, som alltid, ved bruk av overveldende – det vil si uproporsjonal – militær makt.

Dette har to betydelige konsekvenser. For det første utgjør Israels angrep en katastrofe for befolkningen på Gazastripen. For det andre fører dette til en kraftig reduksjon av Hamas’ militære slagkraft. Så enkelt er det: En regional militær stormakt møter en relativt liten, usofistikert, «asymmetrisk» trussel. Israels enorme militære maskineri settes i sving, og Israel vinner. Om noen dager vil en våpenhvile iverksettes, for Hamas og palestinerne har i realiteten ikke noe annet valg. I mellomtiden vil ytterligere hundretalls sivile palestinere dø.

Hva så med Israels internasjonale rykte og legitimitet? Den politiske realismen forventer nemlig at stater også tar slike hensyn i betraktning når de veier gevinster opp mot kostnader. Mange peker på at det er i Israels langsiktige interesse å unngå slik overveldende og uproporsjonal maktbruk; i stedet vil det tjene landet å gjenoppta seriøse forhandlinger om en tostatsløsning og, før denne realiseres, slutte med å behandle palestinere som annenrangs mennesker og «collateral damage».

Men Israels kalkulasjoner tar da også slike hensyn. Saken er at Israel kalkulerer med at dets internasjonale rykte og legitimitet omtrent ikke tar noen som helst skade. Israel har lite å tape. Flertallet av statene i verden har i flere tiår reagert konsekvent og kraftig på landets brutale opptreden mot palestinerne. Men disse reaksjonene forblir på det retoriske plan, og de er uten reell effekt. De betydningsfulle statene – med USA i spissen – utviser på sin side en betydelig porsjon forståelse for Israels sikkerhetsbehov.

Dette innebærer i praksis at Israel får grønt lys til å gjøre det de selv anser er nødvendig; kostnadene Israel påføres, er neglisjerbare. For Israel er det fullkomment rasjonelt å gjennomføre massive angrep mot en i praksis forsvarsløs befolkning på Gazastripen. Det er først og fremst Israels militære styrke (og palestinernes tilsvarende svakhet), og dernest de manglende reaksjonene fra stormaktene, som gjør at Israel kan fortsette med sin ubønnhørlige fremferd.

For Israel er palestinerne et høyst håndterbart problem. Staten Israel er større, sterkere og mer fremgangsrik enn noen gang. Israel har også langt færre fiender enn noen gang – av stater er det kun Iran igjen. Fra Israels perspektiv vil opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat innebære en kraftig forverring av landets strategiske situasjon.

Et selvstendig Palestina – en palestinsk stat – vil være et Palestina som gis de samme rettigheter og status som enhver annen stat. Dette ville i seg selv ikke ha endret den regionale maktbalansen, men det ville automatisk ha medført at Israel-Palestina-konflikten ble transformert til en mellomstatlig konflikt – en konflikt mellom to formelt likeverdige parter. Dette ville ha komplisert kalkulasjonene for Israel betraktelig.

I dag er det Israel (og ikke palestinerne) som beskyttes av Folkeretten. Det er Israel som nyter legitimitet som selvstendig stat, og det er Israel som drar nytte av Folkerettens grunnprinsipp: Du skal ikke blande deg inn i andre staters interne anliggender. Israel behandler Palestina-spørsmålet som et internt anliggende, og de blir tillatt å gjøre så av alle andre betydningsfulle stater.

Verden er på ingen måte rettferdig. Ønsketenkning kommer ikke til å endre det faktum at Israel er realismens hjertebarn, og ønsketenkning kommer heller ikke til å løse den grunnleggende konflikten i dette området. Kun et reelt press – reelle sanksjoner – fra verdens stormakter mot Israel kan gjøre det. Men dét er også ønsketenkning. Israel vinner den nåværende kampen, som de kommer til å vinne de fremtidige. Ingen andre taper. Bortsett fra palestinerne.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

På forsiden nå