Vi har deg, men alt har en grense

Over mange år har politikere latt være å rigge helsevesenet for toppene. De har til og med latt være å rigge for normal drift, og gjort oss avhengige av vikarer fra utlandet.

Ansatte ved St. Olavs er svært bekymret over hardkjøret mot ansatte ved sykehuset, med for lav bemanning samtidig som ansattelt pasienter øker. Under apndemien har sykehuset måttet ta i bruk et telt for pårørende.  Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

«Vi har deg». Liv Bjørnhaug Johansen brukte disse ordene i sin bok om å være sykepleier i koronaåret 2020. For det er når du plutselig blir syk og trenger hjelp av oss som jobber i helsevesenet, at du skal være trygg på at du får den helsehjelpen og omsorgen du har behov for.

LES OGSÅ: – Det er veldig mange barn som er syke nå

Siden pandemien traff oss i starten av 2020, har det vært et stort press på helsetjenestene. Sykepleiere, leger og helsefagarbeidere på sykehus, i sykehjem og i hjemmesykepleien har håndtert en helsetjeneste som allerede da var i knestående. Over år har politikere latt være å rigge helsevesenet for toppene. De har til og med latt være å rigge for normal drift, og overlatt oss til avhengighet av vikarer fra utlandet. Så kom pandemien, og vikarene uteble.

Sykepleiere har vært sine egne vikarer siden da. På intensivavdelingene er det ikke respiratorer og senger vi mangler: Vi mangler intensivsykepleiere. I sykehjemmene er det ikke føtter, hender og hoder vi mangler: Vi mangler sykepleiere som kan bruke sitt faglige skjønn, vurdere pasientens tilstand og gi sykepleie ut fra pasientens behov. Vi mangler helsefagarbeidere som kan gi pasienten faglig kyndig pleie slik at huden holdes hel og fin og ikke får trykksår. Helseassistenter uten helsefaglig utdanning gjør en viktig jobb, men de erstatter ikke fagkunnskapen.

LES OGSÅ: Når barn må bruke ekstra muskler for å puste, kan de bli så slitne at de må legges inn

I barnemottaket på St. Olav kommer det nå 200 pasienter i uka. Det er mer enn en dobling av hva som pleier å komme i ei uke i november. Klinikkledelsen har satt opp telt utenfor inngangen for å kunne ivareta smittevernkrav mellom de syke barna og deres familie. I akuttmottaket for voksne har de ansatte jobbet mer enn 5000 timer overtid og mertid siden juni 2021. Det er ikke flere vikarer å hente for å hjelpe dem heller, og de må ta vaktene selv. For pasientene kommer, og vi strekker oss for å være der for de som trenger oss, selv om det innebærer doble vakter og lite søvn.

I forrige uke gikk St. Olav i gul beredskap, sykehuset satte noen planlagte operasjoner på vent og omdisponerte personell. Årsaken er sammensatt: Et stort antall utskrivningsklare pasienter som kommunene ikke har kapasitet til å ta imot, og et stort antall pasienter som kommer inn akutt. Men den viktigste årsaken til beredskapssituasjonen er hensynet til de ansatte.

LES OGSÅ: Kan bli problematisk med flere smittebølger samtidig

For å sikre at vi ivaretar de pasientene som blir akutt syke forsvarlig, så må noen av de som kan vente på behandling vente litt lenger. Vi som jobber på sykehuset har maksa ut reservene våre det siste halvannet året. Det ser vi på eget sykefravær i sykehuset. Det øker. Vi knekker snart nakken, og det begynner ledelsen vår heldigvis å forstå. De knekker snart nakken i kommunen også, men der ser det ut til at forståelsen ikke er så stor ennå, fordi de snakker om gjeninnføring av munnbindplikt på bussen og at befolkningen har «skuffet» kommunedirektøren.

For det første: Helsevesenet har for liten kapasitet. Det er ikke noe nytt. Det var slik før pandemien, vi var ikke engang rigget for å drifte godt i normale tider. Vi har ikke nok folk, og det har Norsk Sykepleierforbund sagt fra om utallige ganger. Men vi blir ikke hørt.

For det andre: Trondheim kommune har kjørt på med åpningsfest, konserter og handledager i Midtbyen fordi samfunnet «åpnet igjen». Ikke skyld på befolkningen for det.

For det tredje: Det er ikke først og fremst korona som gjør at helsevesenet sliter. Ja, det er korona, men det er også RS-virus og andre luftveisinfeksjoner som både fører til at barneavdelingene får mange pasienter, og at mange foreldre som er helsepersonell må være hjemme fra jobb.

At politikere og kommunedirektører nå skyver ansvaret for årevis med manglende handlekraft over på befolkningen og alle andre enn seg selv, får de selv stå for. Det vi vet, er at selv om sykepleierne, legene og helsefagarbeiderne er slitne og knapt nok orker enda en ekstravakt, strekker vi oss fortsatt.

Vi fortsetter å gå på jobb. Vi begrenser fortsatt våre egne sosiale liv og dropper julebord og store sammenkomster for å begrense smittespredning og for å unngå å bli syke selv. Hvis vi blir syke, vet vi at de som må jobbe de vaktene for oss, er våre egne kollegaer. Så vi gjør det vi kan for å være på jobb. For der er vi. Ikke vær redd for det. Skulle du bli syk: Vi har deg.

Men alt har en grense, og det er helt nødvendig at det tas politisk ansvar for å sikre at helsetjenestene holder. For kollapser helsevesenet, kollapser alt.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

På forsiden nå