Tre utfordringer til Tonje Brenna

Antallet elever på yrkesfag må opp, og adgangen til å ta privatisteksamen må begrenses. Og ikke minst: Hvem tør å ta tak i problemet med russefeiringa?

Oslo 20211104. Kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) under en pressekonferanse om fraværsreglene i videregående opplæring. Foto: Beate Oma Dahle / NTB  Foto: Beate Oma Dahle

Saken oppdateres.

Valget er vel og vakkert over, og ny regjering er på plass. Utdanningsspørsmål var ikke blant de heftigst diskuterte sakene i valgkampen, og når temaet var på bane, dreide diskusjonen seg om detaljer som betyr lite i det store bildet, men som var velegnet til å få fram forskjellene mellom regjeringsalternativene. Jeg tenker her for eksempel på kravet om matematikk-karakter på 4 for å komme inn på lærerutdanning, og spørsmålet om inntaksregler i videregående skole.

Jeg håper at en ny politisk ledelse når tida tillater det og pandemien er bak oss, kan få konsentrere seg om saker av større betydning. Etter å ha vært lærer og skoleleder i det som en gang het Sør-Trøndelag fylkeskommune i atskillige år, og de siste årene pensjonert iakttaker fra godstolen, synes jeg tre saker peker seg ut som overmodne for handling.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

1. Øke elevtallet på yrkesfag

Det er en kjent sak at det er stor mangel på fagarbeidere i landet. Nær sagt alle bransjer klager over dette, så det burde alle være enige om.

Det er en ikke fullt så kjent sak at mange elever som fullfører studieforberedende programmer, er dårlig studieforberedte. Det er ikke min påstand, men det går fram av den stortingsmeldinga om videregående utdanning som Solberg-regjeringa la fram sist vinter. Sitat: «Elevene får ikke det de trenger for å bli best mulig studieforberedte». Mer konkretisert sies det samme sted at elevene:

har for lite trening i å lese store mengder kompleks tekst

har mangelfulle ferdigheter i kritisk tenkning..

møter ikke kravene som høyere utdanning stiller til selvstendighet i arbeidsmåter».

I SSB sin utdanningsstatistikk kan vi dessuten se at av de som begynte på et studium i 2012, er det over en tredjedel som ikke har fullført utdanningen (det vil si oppnådd en grad) innen 2021.

Dette betyr etter min mening at det må være en politisk prioritert oppgave å sørge for at flere av elevene i videregående opplæring sluses inn på yrkesfag, og tilsvarende færre på studieforberedende.

Det er i utgangspunktet den enkelte fylkeskommune som har ansvar for denne fordelingen, det såkalte dimensjoneringsvedtaket. I min tid i fylkeskommunene var det en prioritert oppgave å organisere tilbudet slik at det i størst mulig grad svarte til elevenes ønsker. At flest mulig elever skulle komme inn på førsteønsket, var hovedmålet. Etter min mening bør det nå vurderes å prioritere hensynet til elevenes ønsker lavere, og heller se mer på arbeidslivets behov for fagfolk. Men siden en skoleplass på yrkesfag er omtrent dobbelt så dyr som en på studiespesialisering, vil nok fylkeskommunene nøle med et slikt tiltak. Det er derfor nødvendig at regjeringen sier klart og tydelig at de krever en økning (gjerne tallfestet) av antall skoleplasser på yrkesfag og en reduksjon på studieforberedende, og at regjeringen tar regninga for det. Siden dette vil ha personalmessige konsekvenser, må endringen skje gradvis og med små skritt, men retningen må være klar.

2. Redusere mulighetene for å ta privatisteksamener

Våren 2021 ble det avlagt i underkant av 50 000 privatisteksamener i fag fra videregående skole. Tallet har økt jevnt og trutt i mange år, til tross for at eksamensavgiften ble mer enn fordoblet i 2014. Rundt regnet halvparten av disse eksamenene er i fag der man hadde karakter fra før, den andre halvparten i nye fag. Det er ingen grense for hvor mange ganger man kan ta privatisteksamen i et fag, og dette medfører at mange tusen ungdommer holder på med videregående opplæring i mange år etter at de er «ferdige» med skolen. For det første er detter sløsing med tid, og for det andre bidrar det til at karakterpresset for å komme inn på populære studier øker sterkt. Det må jo være totalt meningsløst at elever med svært gode karakterer, 5-ere, må bruke år av sin ungdomstid for å få 6-ere for å passere nåløyet til enkelte studier. Disse forholdene gjorde at Utdanningsdirektoratet i 2018 foreslo for departementet at adgangen til å ta stadig nye eksamener i samme fag skulle begrenses. Men statsråden, den gang Jan Tore Sanner, sa nei.

Når vi nå har fått en regjering «for folk flest» som sies å være opptatt av å redusere ulikheter, bør vi forvente at de ser på privatistordningen en gang til. Det er ikke alle som har råd til å holde på med slike eksamener i årevis, så ordningen passer best for de som kommer fra velstående familier.

3. Russefeiringa

Så langt jeg har oversikt, har alle land seremonier for å markere avslutning av et lengre utdanningsløp. Graduation-feiringene i USA skulle være kjent for alle. I dette bildet er Norge et annerledesland på den måten at her foregår feiringa før utdanningsløpet er avsluttet. Russefeiringa er på sitt mest intense akkurat i innspurten av tredje skoleår der endelige standpunktvurderinger blir foretatt, og kulminerer 17. mai, ei lita uke før eksamen starter. (Jeg snakker her om det normale forløpet, uten pandemirestriksjoner).

Nå skal jeg ikke skjære alle over en kam siden jeg er klar over at omfanget av russefeiring varierer en god del fra sted til sted, fra miljø til miljø og fra elev til elev, men det kan ikke være noen tvil om at denne tradisjonen bidrar til dårligere skoleresultater og mindre læring for ganske mange elever hvert eneste år.

Men det er helt tyst over hele det politiske miljøet om dette til tross for den tverrpolitiske enigheten, iallfall verbalt, om kunnskapens betydning for landets framtid. Kanskje en ny regjering og en ny statsråd kan ta opp saken?

Inspirasjonen til å skrive det ovenstående fikk jeg forleden dag da det ble kjent at antallet alderspensjonister nå oversteg en million. Det aktualiserte debatten om hvordan vi skal finansiere velferdsstaten i framtida, og økt pensjonsalder er det som nevnes oftest som et tiltak. Men hvorfor ikke se på hva man kan gjøre i den andre enden av yrkeskarrieren? Hvis gjennomsnittsalderen for oppstart i arbeidslivet går ned, ville det ha samme effekt som økt pensjonsalder. Hvis altså:

  • Flere ungdommer går yrkesfag, vil flere komme i arbeid tidligere
  • Det settes et tak på antall ganger man kan ta privatisteksamen i fag, vil studiestarten framskyndes

Og så var det russefeiringa. Noen som vil ta tak i den? Eller kan det tenkes at læring og utdanning i Norge ikke er så viktig når alt kommer til alt?

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe


På forsiden nå